– Vi skal feire oss selv, men det er kamper igjen

I høst feirer Funksjonshemmedes fellesorganisasjon 75 år – med både kaker og jubileumsmiddag. Seirene har vært mange, og kampene enda flere. Men hva med framtiden?

– Vi har heldigvis et sterkt sivilsamfunn i Norge, som spiller en viktig politisk rolle. Vi har også et politisk system som gir organisasjonene gode muligheter for påvirkning og medvirkning. FFOs synspunkter er både respektert og etterspurt, konstaterer Lilly Ann Elvestad.

– Men, kampen er langt fra over. Jeg frykter det kommer noen tøffe år, framover, sier generalsekretær Elvestad. – Dårlig økonomi ute i kommunene er en side av bildet, og jeg er redd for at utenforskapet blant funksjonshemmede og kronisk syke vil øke, delvis som en konsekvens av dette, utdyper hun.
Retten til å selv velge hvor du vil bo ser ut til å vannes ut, elever som ikke får gå på nærskolen, flere inngjerdinger av skolegårder … Det er slike ting som bidrar til å øke utenforskapet ifølge Lilly Ann Elvestad.

Men også internasjonale trender er pakket i mørke skyer, mener hun. Mange steder i verden ser vi mindre solidaritet, mer egoisme og færre ressurser.
– Vi ser det i USA og i store deler av Europa, at menneskerettighetene er under press. Det er sannsynlig at de internasjonale strømningene også vil smitte over på Norge. Det siver inn. Ofte uten at vi merker det før det er for sent. Og disse holdningene følges og forsterkes gjerne av at noen trekker kostnadskortet, utdyper generalsekretæren.

– Det tar tid å endre holdninger, påpeker hun. – Særlig når det kommer til dette med likestilling og inkludering.

Kjenner argumentene

Argumentene som benyttes er gjenkjennelige: Tiltak for funksjonshemmede «går ut over de andre barna». Eller denne klassikeren fra kommunene: «Dere kan ikke kreve å få en Rolls Royce».

– Vi må bli flinkere til å vise dem løsninger og muligheter, mener Lilly Ann Elvestad. – Også vi forstår den vanskelige situasjonen mange kommuner står i. Men dette handler ikke bare om penger. Gode løsninger trenger ikke koste skjorta. Det har også med organisering å gjøre. Det er rom for å tenke annerledes, hvis man vil.

Elvestad framhever at norske kommuner er veldig forskjellige i både størrelse og ressurser. Alle kan ikke gjøre alt.

– Man kan for eksempel bruke fylkeskommunene mer. Eller utvikle bedre og mer effektive interkommunale samarbeidsformer. Da får man større enheter å fordele kostnader og ressurser på.

– Vi hører mye om pengemangel og mangel på folk, om kommuner som sparer seg til fant. Da må vi bruke innovasjon og tenke nytt. Liv ødelegges på veien hvis det ikke gjøres noe, sier hun, og legger til: – Ledelse og organisering kan kommunene definitivt bli bedre på.

– Folka bor jo der. I kommunen. De blir jo ikke borte hvis de ikke får tjenester, framholder Elvestad og viser til KS, som hele tida snakker om «forventingsgapet», at innbyggerne forventer mer enn hva som er mulig.

– Vel, jeg kan bekrefte at funksjonshemmede lider av et motsatt forventningsgap. At det ikke er noen som tror at de er verdt å bruke ressurser på, sier hun.

– Vi må vise at det er mulig å ha forventninger også til funksjonshemmede. Det har heldigvis «Team Pølsa» og «A-laget» bidratt til. De bryter de negative forventningene. Det er derfor disse programmene er så populære.

Mye viktig politikk framover

Lilly Ann Elvestad blir oppgitt når hun hører kommuner og politikere som snakker om «yngrebølgen» – at unge mennesker trenger stadig flere tjenester fra det offentlige.

– Ja, levealderen har steget for alle. Også for de som har en funksjonsnedsettelse. Samtidig overlever flere med alvorlig sykdom og skade. Men at det er våre grupper som har skyld i kommunens dårlige økonomi. Det premisset er rett og slett ikke riktig.

Det snakkes også mye om at den statlige detaljstyringen av kommunene må reduseres. Lilly Ann Elvestad er redd for at «mindre detaljstyring» treffer de kronisk syke og funksjonshemmede først. At Forskjells-Norge vil bli enda større.

– Rettsbeskyttelsen for våre brukere er allerede svak. Min frykt er at mindre styring og rapportering vil redusere rettssikkerheten ytterligere.

Rent konkret er det mange politiske saker Lilly Ann Elvestad og FFO må følge nøye med på framover. Først og fremst er det å få Stortinget til å vedta regjeringens forslag om å implementere FNs konvensjon for funksjonshemmede (CRPD) i norsk menneskerettslov. Men det er flere viktige saker på gang, som vil ha stor betydning for funksjonshemmede og kronisk syke, påpeker hun:

• Kommunekommisjonen
• Helsekommisjonen
• BPA-utvalget

– Myndighetene er heldigvis vant til at organisasjonene både er medspillere og, når det trengs, «sinte agitatorer». Vi har god tilgang til politikerne og det offentlige, framholder Elvestad.

– Det gir oss gode muligheter for å fortsette vårt arbeid i våre medlemmers tjeneste. Omgivelsene er krevende, men FFO står på stødige føtter og vi har alle muligheter til å skape en fremtid der inkludering av funksjonshemmede blir den nye normalen, sier hun.

Representerer bredden

Lilly Ann Elvestad begynte som generalsekretær i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon i 2015.

– Det var ganske nytt for meg. Jeg visste ikke så mye om hva FFO egentlig var, og måtte lære å slå på mange nye antenner, forteller hun.
Gjennom 75 år har FFO utvilsomt oppnådd en solid posisjon hos politikere og myndigheter mener generalsekretær Elvestad.

– Med hele 90 medlemsorganisasjoner representerer vi hele bredden av funksjonshemmede og kronisk syke. Vi formidler viktig erfaring og innsikt. Derfor er vi også en sentral aktør i politiske prosesser og som medvirkningsaktør på system- og tjenestenivå.

Med en slik bred portefølje er det alltid en fare for at man ikke blir tydelig nok i kommunikasjonen. Da Elvestad ble ansatt, ønsket hun å spisse budskapet til FFO, men hun måtte også finne en slags balanse: å bli tydelig og spiss uten å miste bredden og fellesskapet.

– Jeg merker at organisasjonene har tillit til at vi vil framstå som litt «høye og mørke» og med større selvtillit, sier generalsekretæren, og kommer med et eksempel:

– Veldig ofte deler vi våre seire med andre, det være seg andre organisasjoner eller politiske partier. Men jeg vet at vi har mange aksjer i flere av dem, så vi kan sikkert bli enda flinkere til å eie og feire våre seire.

For Lilly Ann Elvestad er det viktig at FFO klarer å vise fram hele den bredden de representerer.

– Vi har 400.000 medlemmer i 90 ulike organisasjoner. Men vi snakker jo for veldig mange flere. Det finnes mer enn 1 million funksjonshemmede i Norge, og i tillegg har hver av disse minst to pårørende.

Alt starter i skolen

Framover vil FFO jobbe mer mot skolene, forteller Lilly Ann Elvestad. Dessuten er arbeidsinkludering fortsatt en viktig sak. Både fordi Norge mangler arbeidskraft og fordi mange funksjonshemmede som vil jobbe, ikke får sjansen.

– Men, dersom vi skal endre holdninger og gi funksjonshemmende barn og unge reelle muligheter, må vi starte i skolen. Inkludering i skolen for funksjonshemmede er i dag en tragedie. Du får ikke flere i jobb, hvis de ikke har lært seg det sosiale samspillet. Den læringen skjer på skolen. Og der har vi en lang vei å gå. Utestengelse og ensomhet i skolen fører også til at de fleste i realiteten også blir utestengt fra både arbeidslivet og fritidslivet, påpeker Elvestad.

– Vi får hele tiden høre at «vi koster for mye». Men hvis du får 15 prosent flere med funksjonsnedsettelse inn i jobb, så vil det spare samfunnet for 27 milliarder over 10 år, ifølge de som regner på sånne ting. Det betyr at det uansett vil lønne seg å investere i å få flere ut i jobb, det gjelder også funksjonshemmede som kanskje trenger litt ekstra tilrettelegging. Men det koster å være engasjert. Ute i kommunene er det det blitt vanskeligere å rigge frivillighet, ifølge Lilly Ann Elvestad.

– Retten til medvirkning er også komplisert å få til lokalt, når både kommuner og fylkeskommuner strammer inn tilskuddene til frivillige som FFO og deres medlemsorganisasjoner. Da blir det mindre medvirkning, fra både den enkelte og fra organisasjonene Og det hjelper heller ikke når kommunene synes medvirkning er «plagsomt».

Generalsekretær Elvestad er ikke en som gir opp, selv om konkurransen om oppmerksomheten enkelte ganger kan virke håpløs.
– Jeg husker under koronaen. Debatten var høylytt om det skulle være lov å dra på hytta eller ikke. Samtidig satt våre folk alene og innesperret, mange i total ensomhet. Da kokte det inni meg. For et forskrudd perspektiv.

Selv om Lilly Ann Elvestad rigger seg og FFO for flere heftige kamper framover, så har hun også håp for framtiden.
– Om 10 år håper jeg at vi har en helt annen holdning til inkludering i skole og arbeidsliv. Og at funksjonshemmede er blitt en mye mer naturlig del av samfunnet og hverdagslivet, en selvsagt del av mangfoldet vårt, sier hun.