Leserinnlegg: Motiverte arbeidssøkere holdes utenfor

Av: Maj Christin Stensersen, leder av FFO Innlandet.

På landskonferansen for fylkeskommunale råd for personer med funksjonsnedsettelse på Hamar 4. og 5. juni 2026 samlet man seg om følgende:

Norge står i en situasjon med økende behov for arbeidskraft, samtidig som om lag 105 000 mennesker står utenfor arbeidslivet. Blant disse finner vi mange personer med funksjonsnedsettelser og kroniske sykdommer som både kan og ønsker å jobbe. Altfor mange blir likevel stående utenfor – ikke fordi de mangler vilje eller evne, men fordi de møter barrierer i systemet. Særlig alvorlig er det at unge mennesker parkeres utenfor arbeidslivet før de har fått en reell sjanse. Uten arbeid blir de også stående utenfor viktige arenaer for sosial deltakelse, økonomisk selvstendighet og boligmarkedet.

Utfordringer:

• Funksjonsnedsatte blir fortsatt diskriminert på vei inn i arbeidslivet.
• Tilrettelegging oppleves som komplisert, utilgjengelig og ressurskrevende.
• Manglende kunnskap og bevissthet hos arbeidsgivere skaper usikkerhet og tilbakeholdenhet.
• Forventningene til hva personer med funksjonsnedsettelser kan bidra med er ofte for lave.
• Rekrutteringsprosesser favoriserer snevre måter å vise kompetanse på, og ekskluderer mangfold.

Paradokset er tydelig: Samfunnet etterspør arbeidskraft – samtidig som motiverte og kvalifiserte mennesker holdes utenfor.

Dette er ikke først og fremst et ressursproblem, men et strukturelt og holdningsmessig problem.

De fleste arbeidsgivere ønsker mangfold, og det er bred enighet om viktigheten av inkludering. Likevel lykkes for få. Årsaken ligger ofte i manglende innsikt i hvor barrierene faktisk oppstår – i rekruttering, i organisering av arbeid og i forventningene til arbeidstakeren.

Samtidig viser beregninger at samfunnet kan tjene om lag 27 milliarder kroner dersom bare 15 % flere i denne gruppen kommer i arbeid. Det er med andre ord ikke bare et spørsmål om rettferdighet, men også om god samfunnsøkonomi.

Mangfold og inkludering er ikke et mål i seg selv – det er et virkemiddel for bedre tjenester, bedre arbeidsplasser og et mer bærekraftig samfunn.

Mangfold og inkludering er en vinn–vinn-situasjon:

1. Det er bra for virksomhetene – de får kompetente, lojale medarbeidere
2. Det er bra for samfunnet – flere bidrar og færre står utenfor
3. Det er bra for den enkelte – arbeid gir tilhørighet, mestring og muligheter

Erfaring fra virksomheter som lykkes viser at mange bare trenger én reell sjanse – kombinert med god oppfølging, tydelige rammer og riktig tilrettelegging.

For å realisere potensialet i arbeidskraften som i dag står utenfor, foreslås følgende:

1. Forpliktende inkludering i offentlig sektor
   Minst 5 % av nyansatte i offentlig sektor skal være personer med funksjonsnedsettelse.
2. Styrket tilrettelegging
   Det etableres en statlig finansieringsordning for arbeidsgivere som vil tilrettelegge arbeidsplasser, lokaler og systemer.
3. Utvidelse av Individuell jobbstøtte (IPS)
   Flere personer skal få tilbud om IPS og IPS Ung.
4. Lovfesting av funksjonsassistanse
   Funksjonsassistanse må inn i folketrygdloven som en varig og forutsigbar rettighet.
5. Økt bruk av varig lønnstilskudd
   Ordningen må styrkes.
6. Bedre samarbeid og oppfølging
   Tettere samarbeid mellom NAV og arbeidsgivere, med individuell oppfølging før, under og etter ansettelse.
7. Kompetanseheving og holdningsendring
   Systematisk arbeid for å redusere fordommer og øke kunnskapen om inkluderende arbeidsliv.
8. Reform av rekrutteringsprosesser
   Flere måter å vise kompetanse på må tas i bruk – tradisjonelle intervjuformer må suppleres for å sikre rettferdig vurdering.

Menneskerettighetsperspektiv:

Arbeidet må forankres i FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), som slår fast retten til:

• Like muligheter og ikke-diskriminering
• Full deltakelse i samfunnet
• Tilgjengelighet og selvbestemmelse

Dette innebærer et nødvendig skifte:

• Fra å se funksjonsnedsettelse som et individuelt problem
• Til å forstå det som et resultat av samfunnsskapte barrierer

Konklusjon:

Et samfunn som både mangler arbeidskraft og samtidig lar titusenvis av motiverte mennesker stå utenfor, står overfor en tydelig systemutfordring.

Dette handler ikke om mangel på ressurser – men om prioriteringer, struktur og vilje.

De fleste vil jobbe. Men altfor få slipper til. Skal Norge lykkes, må vi gå fra gode intensjoner til konkret handling. Fra å snakke om inkludering – til å faktisk praktisere det.

Alle kan bidra – gitt riktig støtte. Spørsmålet er om samfunnet er villig til å legge til rette for det.