– Det startet med praksis i Norges Blindeforbund

Der ble hennes livslange engasjement for funksjonshemmede tent. Når 70-årige Buschmann nå går av som styreleder i FFO, kan hun se tilbake på et yrkesliv hun selv beskriver som «meningsfullt og givende».

–Jeg har vært heldig som har møtt så mange engasjerte og dyktige mennesker, som jeg har arbeidet sammen med. Jeg er glad for at jeg har kunnet bidra, og er stolt over å representere et sterkt organisasjonsfellesskap som arbeider for likestilling for funksjonshemmede, kronisk syke og pårørende, sier Eva Buschmann.

– Vi feirer nå at lovproposisjonen for inkorporering av CRPD i menneskerettsloven er lagt fram for Stortinget, men vi slapper ikke av før vedtaket er fattet, fortsetter hun

Blindeforbundet ‘har skylda’

Da unge Eva Buschmann fra Vesterålen studerte til sosionom ved sosialskolen i Bodø, var hun utplassert hos Blindeforbundet i Nordland. Og den jobben syntes hun var svært interessant, og ikke minst givende.

– Så dette er egentlig Blindeforbundets sin skyld, smiler Buschmann over 40 år senere. Det som fanget meg mest, var prinsippet om å være en organisasjon av funksjonshemmede og for funksjonshemmede.

Bredt oppgavespekter å være fylkessekretær

Organisasjonslivet tiltrakk Eva Buschmann, så da muligheten åpnet seg for en jobb som fylkessekretær i Landsforeningen for hjerte og lungesyke (LHL), begynte hun å jobbe der i 1985.

– Det var en søkkandes fin jobb for meg, konstaterer nordlendingen. Det å være fylkessekretær handler om å være bindeledd mellom organisasjonen nasjonalt og lokalt, det vil si å jobbe som en generalist. Det var en selvstendig jobb, som ga muligheter til å utvikle kompetanse på ulike arbeidsfelt. Jeg trivdes med det, forteller hun.

– LHL var aktive i FFO, og LHL-ledelsen ønsket at jeg skulle stille til valg i Nordland FFO. Jeg ble foreslått og valgt til sekretær.

– LHL var i likhet med Blindeforbundet også en av stiftelsesorganisasjonene i FFO, og er uten tvil den av medlemsorganisasjonene som over tid har hatt flest posisjoner både på fylkesplan og nasjonalt. I mer enn 30 av FFOs 75 år har en LHLer hatt ledervervet i FFO!

Siden hun startet i LHL, har Eva Buschmann vært «et organisasjonsmenneske». Hun jobbet i 13 år for LHL. Først i Bodø, så i Tromsø og til slutt ved hovedkontoret i Oslo.

– Styrearbeidet i FFO i fylket var interessant, fordi FFO tok tak i et bredere interessepolitisk saksfelt. Jeg hadde mye nytte av kontakten med andre organisasjoner i FFO, forteller Buschmann.

– Jeg tror det å hele tiden bli utfordret og måtte sette meg inn i nye saksfelt. Det er det som har vært min motivasjon disse årene.

Ansatt i FFO

Deretter, i 1998, begynte hun som rådgiver i FFO.
– Jeg fikk helsepolitikk som min oppgave. Det er et stort arbeidsfelt, ofte med motstridende interesser politisk og profesjonsfaglig. I dette landskapet skal FFO ivareta pasientenes og brukernes interesser. I noen tilfeller har FFO meningsfeller blant profesjonsorganisasjonene. Å skrive høringssvar og delta i ulike medvirkningsfora hører med til oppgaven, sier Eva Buschmann.

Større endringer som skjedde i denne perioden, var for eksempel at helseforetakene ble etablert i 2002. Før det hadde stortingsmeldingen om rehabilitering og habilitering kommet, Stortingsmelding nr. 21(1998-99), «Ansvar og meistring». Innledningsvis står det: «Utgangspunktet er eit brukarperspektiv, der individa sine behov skal liggje til grunn for prioriteringar, organisering og tiltak.»

– Her vises det til FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonsnedsettelser ble vedtatt i 1994. Standardreglene er forløperen til CRPD, framholder Eva Buschmann, og fortsetter:– Brukermedvirkning ble et arbeidsfelt som jeg fikk jobbe mye med, både ved å være representant selv og å drive opplæring og erfaringssamlinger sammen med andre i sekretariatet. Jeg påtok meg også oppdrag for studieforbundet Funkis med å lage grunnleggende opplæringsmateriell i brukermedvirkning.

Eva Buschmann har jobbet mye med brukermedvirkning. Hun forteller at Tone Alm Andreassen, som selv avla den første doktorgraden om brukermedvirkning, ble engasjert av FFO til å skrive to bøker om brukermedvirkning, henholdsvis for medvirkning i helsetjenesten og i Nav. Bøkene kom i 2005 og 2009.

– Jeg tror det har vært viktig at vi har opplæringsmateriell som er felles. Det gjør at vi har utviklet en felles rolleforståelse. Materiellet kan også være til nytte for ansatte i virksomhetene som skal legge til rette for brukermedvirkning i deres egne medvirkningsfora, sier Buschmann, og legger til:

– Etter dette har arbeidet med brukermedvirkning blitt jobbet videre med. I rollen som styreleder har jeg ikke hatt noen aktiv rolle, annet enn å heie på det det nye materiellet som er utvikling og som er tilgjengelig på nettsiden.
Ifølge Buschmann er «Gode råd» det største prosjektet FFO har vært involvert i. Det handler om å medvirke i kommunale råd for mennesker med funksjonsnedsettelser.

– Dette var et stort flerårig prosjekt som FFO gjennomførte sammen med SAFO og Unge funksjonshemmede. Det er nå gitt klarsignal til tilsvarende prosjekt rettet mot Nav, som har fått navnet «På vegne av mange», forteller hun.

Nav-etableringen

I 2006 ble Eva Buschmann engasjert i Nav Interim, som hadde i oppdrag å forberede etableringen av Nav. Målet var å skape «en dør» inn til Nav, og brukermedvirkning var en viktig målsetting. Oppdraget kom fra den daværende Ap-regjeringen, med arbeids- og sosialminister Bjarne Håkon Hansen i spissen. Brukermedvirkning ble nedfelt i lov om helseforetak, og det er etablert et system for brukermedvirkning på alle nivåer i Nav.

– Jeg hadde aldri vært med på et så stort prosjekt før, og det var med spenning jeg påtok meg denne oppgaven. Jeg oppdaget at arbeidet i brukerorganisasjoner hadde gitt oss bred kompetanse, og erfaring både med å holde foredrag og argumentere og få en gruppe til å fungere sammen. Oppdraget med brukervirkning ga meg innpass i flere prosjektgrupper. Uten erfaringen fra arbeid i brukerorganisasjonene hadde jeg ikke kunnet bidra i prosjektet slik jeg gjorde, sier Buschmann.

Fra juli 2006 var Nav etablert, og Eva Buschmann fortsatte å arbeide i det nyetablerte Nav-direktoratet i to år til. Nå var oppdraget at ansatte skulle etablere en ny, felles strategi, nye arbeidsmetoder og ny arbeidsflyt.

– Fortsatt var mitt oppdrag brukermedvirkning, men nå skulle vi sette det inn i modeller for hvordan ansatte skulle jobbe. Da jeg sluttet, var Nav fortsatt på startblokken. Nav-reformen var jo en enorm organisatorisk sammenslåing av velferdsforvaltningen. Brukermedvirkning ble med på lasset. Det er jeg tilfreds med, selv om jeg ikke kan ta æren for det, sier hun.

CP-foreningen

I 2008 begynte Eva Buschmann i jobben som generalsekretær i Cerebral Parese-foreningen. Der var hun i 16 år, helt til hun gikk av med pensjon i fjor høst.
CP-foreningen er i FFO-sammenheng en mellomstor organisasjon Den ble etablert i samme år som FFO, og ble medlem i 1967.

–Det første som møtte meg i CP-foreningen, var stor frustrasjon over det mangelfulle tilbudet voksne har når det gjelder habilitering og rehabilitering. Jeg jobbet med dette i alle de16 årene, og det var utrolig frustrerende hvor vanskelig det er å få politisk gjennomslag for dette. Mange opplever mer smerter, stivhet og fatigue, såkalte senskader, tidlig i voksenlivet. Dette er kjente problemstillinger også i FFO, særlig fra smågruppenettverket.

FFO har i mange år vært sterkt kritiske til hvordan helsetjenesten har prioritert rehabilitering og habilitering. Hovedstyret har også fått flere henvendelser fra fylkes FFO om mangelfullt tilbud og satsing. Kravet har vært å få en nasjonal plan, og dette arbeidet er nå omsider satt i gang.

Likepersonsarbeid

Likepersonsarbeid har alltid eksistert i funksjonshemmedes organisasjoner. Å møtes og dele erfaringer og støtte hverandre er kjernen. Dette er en type virksomhet som Eva Buschmann har arbeidet med siden tilskuddsordningen kom i 1990 som en del av regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede. I planen var det satt av penger til en prøveordning i to år, som ble evaluert. I evalueringsrapporten fikk likepersonsarbeidet sin definisjon:
«Ei samhandling mellom personer som opplever å være i samme båt, det vil si samme livssituasjon, og hvor selve samhandlinga har som mål å være ei hjelp, støtte eller veiledning partene imellom.» Veilederen «Å være i samme båt» kom året etter.

– Tilskuddsordningen og veilederen gjorde at likepersonsarbeidet skjøt fart, og fikk større betydning. FFO driver ikke likepersonsarbeid, men påtok seg rollen med å samle organisasjonene slik at de kunne få inspirasjon, og dele erfaringer med å komme i gang. Disse samlingene tiltrakk både de som var nybegynnere, og de som hadde drevet tilbudet og var erfarne. Det ble derfor en type verksted for å lære og utforske, og drøfte nye spørsmål som dukket opp, forteller den avtroppende styrelederen.

–Jeg fikk i oppgave å samle materiellet, og lage et felles opplæringsmateriell som organisasjonene kunne bruke i egen opplæring. Første versjon var ferdig i 2002, siste gang materiellet ble revidert var i 2005. Jeg har hatt ansvar for teksten, mens Åsta Tale Strand i FFO har hatt oppgaven med å organisere konferansene. Etter at vi begynte med disse samlingene i FFO, kom det forespørsel om jeg kunne innlede om samme tema i noen av medlemsorganisasjonene. Det har med årene blitt en del oppdrag. Jeg har inntrykk av at organisasjonene har godt grep om likepersonsarbeid nå, og det var jo målet.

Og arbeidet har båret frukter: Fra 2014 var tilskuddet til likepersonsarbeid innarbeidet i driftstilskuddet fra Bufdir til organisasjonene. Nå danner statistikk over likepersoner og rapport over aktivitetene en del av kriteriene for utmåling av driftstilskuddet.

Styreleder i FFO

I 2017 kom Eva Buschmann tilbake til FFO, som styreleder.

– Det jeg synes har vært fint med styrevervet, er å utvikle arbeidet sammen med de andre i styret og sekretariatet. Skal FFO bli hørt, er det også viktig at vi har med oss medlemsorganisasjonene. I medlemsorganisasjonene har vi et stort kollegium av dyktige folk, men som også er travelt opptatt med eget arbeid. Hovedstyret har diskutert hvordan vi kan legge bedre til rette for at medlemsorganisasjonene kommer tettere på. Nettverk er noe av svaret, slik at organisasjonene kan samles om temaer som er relevante og aktuelle.
«Vi skal jobbe med å utvikle og styrke FFO som interessepolitisk talerør for funksjonshemmede i Norge», sa Buschmann på kongressen i 2017 da hun ble valgt til styreleder i FFO.

– Jeg mener den nye strategien, der vi prioriterer tydeligere har fungert godt. Vi er blitt mer spisset, og vi har utviklet oss når det gjelder kampanjearbeid. Vi har 90 medlemsorganisasjoner i FFO, det er vi veldig stolte av. Når vi legger trøkk bak en aksjonssak, som arbeid for funksjonshemmede, har vi hele organisasjonsfellesskapet med oss. Det gir mer synlighet. Vi er mange, vi representerer den største minoriteten. Funksjonshemmede blir fortsatt diskriminert i arbeidslivet. Vi har krevd plass rundt bordet når partene i arbeidslivet samles, og nå har vi fått den plassen gjennom intensjonsavtalen som ble undertegnet under Arendals-uka i år og som handler om å få flere unge i arbeid.

– Alle er enige om arbeidslinja, ingen sitter med en enkel løsning på hvordan vi skal lykkes. Dette er en oppgave der mange må bidra, framhever Buschmann.

– Oppgavespekteret vi jobber med i FFO favner veldig bredt, og vi har tatt på oss en stor portefølje av oppgaver vi jobber med løpende. Under høringene i Stortinget etter statsbudsjettet, er vi med på høringer i alle komiteene bortsett fra Forsvarskomiteen, forteller hun.

CRPD – den ultimate seieren

Eva Buschmann har jobbet som generalsekretær i Cerebral Parese-foreningen i mange år, samtidig som hun har vært styreleder i FFO i en årrekke.

– Den største forskjellen på en medlemsorganisasjon og en «paraplyer at FFO sine medlemmer er organisasjoner, og ikke enkeltpersoner, påpeker hun.

– FFO jobber hovedsakelig interessepolitisk og med brukermedvirkning for hele organisasjonsfellesskapet. Medlemsorganisasjonene jobber for sin gruppe, og har i tillegg egne medlemstilbud med tilpasset informasjon, likepersonsarbeid og ulike samlinger. Gjennom FFO kan vi løfte saker og få mer tyngde. Jeg tror og håper at medlemsorganisasjonene opplever at FFO jobber på vegne av fellesskapet, sier Eva Buschmann, som har følgende råd til sin kommende etterfølger, alle de ansatte i FFO og til Funkis-Norge som sådan:

– Jeg tror alle må ruste seg for at vi går inn i tøffere tider, når det gjelder økonomiske prioriteringer i velferdspolitikken. FFO er et sterkt organisasjonsfellskap som nyter stor tillit internt og eksternt. Vi har flinke folk som er godt rustet til å ta arbeidet videre, så jeg er ikke bekymret.