Nomsa Susane Mdluli (40): Fikk utdanning mot alle odds

Ni år gammel ble Nomsa Susane Mdluli sendt til skolen for første gang. Hun var den første av seks søsken som fikk den muligheten. Foreldrene gjorde det de færreste i Swaziland ville gjort i samme situasjon – de prioriterte skolegang for sin funksjonshemmede datter.

- Far og mor tenkte at jeg som følge av polio ikke kunne håpe på noen mann og bli gift.  Uten mann var utsiktene dystre i følge foreldre mine. Derfor var det jeg som fikk tilbud om skolegang, ikke de andre. Det er jeg veldig glad for i dag, selv om også jeg ble gift til slutt, sier Nomsa Susane Mdluli.

I motsetning til mange andre funksjonshemmede barn opplevde Nomsa Susane glade og lykkelige dager på skolen. Hun kan ikke huske mobbing eller slengkommentarer fordi hun var annerledes. Tvert imot stilte klassekameratene villig opp når hun trengte dem.

Nomsa Susane er den eneste av søskenflokken på seks som har en utdannelse.  

- Jeg har møtt mange andre funksjonshemmede som forteller om dårlige minner på skolen. Både elever og lærere har gjort skolehverdagen tøff for mange som meg. Det var ingen selvfølge, verken den gang eller i dag, at jeg skulle bli respektert for den jeg er og behandlet likt med de andre elevene. Det er jeg selv veldig bevisst på, sier Nomsa Susane.

Som å vinne i lotto
Årene gikk fort på skolen og 11 år senere, med et rykende fersk diplom i hånden, skulle omstendighetene ha det slik at hun traff noen ansatte i Redd Barna Mosambik som tilbød henne jobb. De ville rekruttere henne til et lokalt rehabiliteringsprosjekt i Mkhuzweni, noe hun gladelig og uten tenkepause sa ja til. Men før hun kunne begynne i den nye jobben måtte hun tilbringe to år i Sør-Afrika. Der skulle hun videreutdannes til å bli fysioterapeutassistent. Gratis!

- Denne muligheten var nesten for god til å være sann. Mine foreldre trodde ikke på meg da jeg kom hjem og fortalte det. De trodde jeg hadde misforstått. Men den dagen kofferten ble pakket og jeg skulle ta farvel, skjønte de at datteren hadde vunnet i ”lotto”. Jeg hadde ikke fullført grunnskolen, men jeg skulle også få en yrkesutdanning. Jeg tror mine brødre og søstre var litt misunnelig akkurat da, sier Nomsa Susane.

Skuffet over myndighetene
Etter noen år for Redd Barna begynte Nomsa Susane på et lokalt helsesenter ikke langt fra der hun bodde.  Det ble drevet av noen svenske misjonærer. I 2004 overtok myndighetene helsesenteret. Det var da problemene og diskrimineringen begynte. Hun ble degradert til rehabiliteringsteknikker. Det betydde mindre status og mindre lønn. Dette skjedde samtidig som en annen fysioterapiassistent fikk fortsette i jobben etter at myndighetene tok over driften av virksomheten.

- De mente vel at jeg bare skulle være glad til at jeg som funksjonshemmet faktisk hadde en jobb, sier Nomsa Susane, som er veldig kritisk til myndighetenes manglende politikk overfor funksjonshemmede.

I tillegg opplevde hun snart at mange av hennes over 100 kollegaer så annerledes på henne. Hver gang hun reagerte på hvordan de behandlet en del funksjonshemmede som kom inn til behandling, ble hun beskyldt for å bedrive politikk.

- Jeg sa fra når jeg opplevde uakseptable holdninger. Det var det mange som ikke likte. Da begynte baksnakkingen, sier Nomsa Susane.

Problemer med svigers
I 2005 ble Nomsa Susane gift. Det var en stor dag både for henne og familien. Det foreldrene trodde ikke ville skje, ble en realitet. Men lykken varte ikke lenge. Svigerfamilien kom på andre tanker. De mente hun likevel ikke var et passende parti for deres sønn. Når de i tillegg ikke fikk barn eskalerte konflikten, og uvennligheten forgiftet relasjonen.

I dag har Nomsa Susane verken kontakt med svigerforeldrene eller andre i familien hans. Slik har situasjonen vært i snart to år. Forholdet mellom Nomsa Susane og mannen er også så dårlig som det kan bli. Hun mener hans familie har satt han opp mot henne.

- Jeg tror det eneste som holder oss sammen fortsatt er at jeg har en lønnsinntekt, noe ikke han har. Han er praktisk talt økonomisk avhengig av meg. Selv innser jeg at dette vil ta slutt en dag, selv om jeg fortsatt er glad i ham, avslutter Nomsa Susane Mdluli.

Tekst og foto: Jarl Ovesen (artikkelen ble til med støtte fra Norad gjennom Atlas-alliansen).

(21.04.10)