Laxmi (18) og Gargi (20) Nepal: Blinde søstre satser på utdanning

Hver morgen går Gargi i gang med sitt timeslange yogaprogram, en rutine hun ikke kan være foruten. I følge henne selv renser yogaen kroppen, gir ny energi og får henne på positive tanker. Lillesøster Laxmi er ikke like ivrig på yoga, men til gjengjeld så drar hun fra huset kvart over fem hver morgen. – Det er litt for tidlig for yoga, sier hun selv. 

- Hadde jeg hatt bedre tid om morgenen skulle jeg gjerne ha gjort noe av de nyeste pusteteknikkene som Gargi har lært. Men yoga før soloppgang er ikke for min kropp, slår Laxmi Nepal fast. 

Søstrene Gargi og Laxmi Nepal har mange jern i ilden, de tar utdanning og er aktive i lokallaget til det nepalske blindeforbundet.

Søstrene Nepal er født og oppvokst i landet med det samme navnet som deres etternavn. De ble begge født blinde, og har en storesøster på 25 år som er seende. Både Laxmi og Gargi tar høyere utdanning i Katmandu, en drøy times kjøring fra hjemmet deres i Bhaktapur der de bor sammen med sine foreldre. Mens Gargi konsentrerer seg om statsvitenskap, nepali, musikk og verdens sivilisasjoner har Laxmi valgt fagene engelsk, litteratur og journalistikk.

Vil bli journalist
- Målet jeg jobber for å nå er å bli journalist. Med min funksjonshemning vet jeg at det blir vanskelig, men ikke umulig. Selv om nyhetsreportasjer med dagens infrastruktur ikke er det mest aktuelle for meg, tror jeg at en jobb med fokus på featurestoff, mer gravende og undersøkende journalistikk kunne være tingen, sier Laxmi.

Mens Laxmi har jobbmålet klart er Gargi mer usikker. Læreryrket frister, men lidenskapen er musikken. Hun tar for tiden timer i et tradisjonelt nepalsk instrument, en slags tromme. Selv kjenner hun flere blinde som jobber som musikere og sangere på byens restauranter.

- Jeg ser på meg selv som en svært spirituell person, mitt øre for musikken er en del av dette. Det ville vært fantastisk å kunne jobbe med noe som betyr så mye i livet mitt, sier Gargi.

Jentenes foreldre var fast bestemt på at når de fylte 6 år skulle de på skole, som mange andre barn i Nepal. Under hele skolegangen, til og med videregående, bodde Gargi på internat, mens Lillesøster Laxmi ble værende hjemme til og med syvende klasse. Det ble nemlig for dyrt for foreldrene å betale for at begge skulle på internat samtidig. For Laxmi innebar dette en skolevei på to timer hver vei hver dag.
 
- Selv om jeg elsket skolen var det et slit å tilbringe fire timer i bil hver dag i nesten syv år. Jeg ble derfor veldig glad da mor fortalte at de nå hadde råd til å betale internat for meg også. Det var en stor lettelse, sier hun.

Integrert på vanlig skole 
Fra første skoledag av har begge søstrene gått på integrerte skoler. Foreldrene ønsket det slik.  Det innebar at det i en klasse med ca 40 elever alltid har vært mellom to og tre elever med synshemninger. Søstrene er glade for foreldrenes valg. De tror dette har styrket dem, og gjort de bedre i stand til å mestre hverdagen i et samfunn stort sett tilrettelagt for seende. Men problemfritt har det ikke vært. Mangel på innsikt og kompetanse hos lærerne i hva tilrettelagt undervisning er i praksis, har i alle år vært en stor utfordring.

- Vi hater matte begge to. Det skyldes nok først og fremst at tavla brukes mye i disse timene, noe som er et stort problem for oss. Alt for mye av undervisningen er syns- og bilderelatert. Det er en pedagogisk utfordring for oss, og virker hemmede når vi skal tilegne oss ny kunnskap, sier Gargi.

Begge har valgt å engasjere seg i Blindeforbundets lokallag i Bhaktapur. Med bare 25 medlemmer var veien kort til en plass rundt styrebordet, den unge alderen til tross. I dag er jentene henholdsvis nestleder og sekretær i styret. Som samfunnsbevisste og engasjerte ungdommer er de glad for tillitsvervene og den muligheten det gir for å påvirke lokale myndigheter. 

- Med utdanning, samvær med familie og venner og litt frivillig arbeid er dagene tette, men ja jeg har også en kjæreste. Siden denne artikkelen er for norske lesere, og verken mor eller far leser norsk, kan jeg innrømme det, ler Laxmi.

- Jeg har ikke kjæreste. Husk å få med dette i artikkelen, sier storesøster Gargi før jeg legger fra meg pennen. 

Tekst og foto: Jarl Ovesen (artikkelen ble til med støtte fra Norad gjennom Atlas-alliansen).

(28.09.10)