Bongiwe drømte om å bli advokat

Med bare 10 offisielle døvetolker er tolketjeneste en stor mangelvare i Lesotho. Det er hard konkurranse om de få tolkene som er. Det vet Bongiwe Buzi alt om. Som hiv/aids rådgiver, aktivist og tillitsvalgt i funksjonshemmedes organisasjoner er det nesten en daglig kamp å få hverdagskabelen til å gå opp. Uten tolk er hun låst.

- Selv om jeg er privilegert sammenlignet med mange andre døve i Lesotho føles det likevel som om jeg hele tiden er med på et lottospill. Får jeg eller får jeg ikke tolk, er hele tiden den store spenningen, sier Bongiwe Buzi.

Bongiwe levde et liv som hørende til hun var 17 år. En dag fikk hun plutselig voldsomt vondt i hodet. Hodepinen varte i flere dager, og etter uutholdelig smerter falt hun til slutt i koma. Etter ni døgn våknet hun til slutt opp på sykehuset. Da kunne hun så vidt skimte at foreldre og søsken stod rundt henne. Hun så at leppene deres beveget seg, men hørte ingenting. Hørselen var borte, det var også synet på venstre øye. Selv om noe av synet kom gradvis tilbake, gjorde ikke hørselen det.

- Det var et ubegripelig sjokk, jeg skjønte ingenting. Hvorfor hadde jeg havnet på sykehuset? Hvorfor hørte jeg ingen ting? Dette var spørsmål som kvernet rundt i hodet mitt. Frustrasjon, sinne og en endeløs sorg var det jeg følte i lang tid etterpå, sier Bongiwe.

Kommuniserte via lapper
I tre år brukte Bongiwe et lappesystem for å kommunisere med omverden. Det karakteriserer hun selv som en svært stressende tid. Men ting endret seg den dagen en representant fra en døveorganisasjon banket på døra. De hadde hørt om datteren til fru Buzi. Det var også begynnelsen på en helt ny fase i livet. Hun ble et aktivt organisasjonsmenneske, fikk et nytt sosialt miljø, nye venner og lærte tegnspråk. Senere flyttet hun til Ltjareng Vocational School der hun lærte å akseptere seg selv for den hun er. Men drømmen sin fikk hun aldri oppfylt.

- Jeg hadde så veldig lyst til å bli advokat. Den drømmen er nå lagt på hylla. Verken den gang eller nå er universitetet tilstrekkelig tilrettelagt slik at jeg skal kunne fullføre jusstudie, sier Bongiwe.

Som leder for paraplyorganisasjonen for funksjonshemmede i Lesotho (LNFOD), rådgiver i spørsmål knyttet til hiv/aids og som mor til to døtre på henholdsvis ti og to, er dagene ofte både lange og hektiske. Den eldste datteren kan tegnspråk og den yngste er godt på vei.

- Når det banker på døra eller ringer i telefonen er det oftest den minste som er mine ører, sier Bongiwe.

Døvtolk Mamello Lesoetsa og Bongiwe Buzi i ivrig prat.

Var for stor for Japan
Bongiwe har nylig kommet hjem fra et fire ukers opphold i Japan. Sammen med sin tolk Mamello Lesoetsa og en gruppe funksjonshemmede fra land i det sørlige Afrika har hun gått på kurs for å se og lære hvordan funksjonshemmede i Japan har det. Det har vært både nyttig og inspirerende. Hun mener at den politikken de fører med hovedvekt på mainstreaming virker vellykket, selv om også funksjonshemmede der har sine utfordringer.

- Det å komme til Japan var ikke bare en geografisk reise, men også en reise i nye erfaringer, ideer og løsninger som er svært annerledes fra den verden jeg opplever i det daglige hjemme i Lesotho, sier Bongiwe.

Men selv om Bongiwe har mye fint å si om solens rike, landet som elsker fisk og som fortsatt har en keiser, fikk hun et stort problem da hun ankom flyplassen i Tokyo. Bagasjen hennes var borte. Alt hun hadde av klær og sko, foruten det hun reiste i, var i kofferten. Lite tenkte hun da på det faktum at afrikanske kvinner er noe større enn japanske medsøstre. Ja faktisk mye større. Det var nesten komplett umulig å finne klær som passet. Enda verre var det med sko. Små japanske kvinneføtter var noe helt annet enn hennes behov for størrelse 42.

- Det var ikke det at jeg var døv som var utfordringen min i Japan, det var det størrelsen min som var. Det var ikke akkurat det jeg hadde tenkt på før jeg reiste, ler Bongiwe Buzi.

Tekst og foto: Jarl Ovesen (artikkelen ble til med støtte fra Norad gjennom Atlas-alliansen).

(24.05.11)