Badri (17) og Mamata (20): Drømmer om New York og Hollywood

Badri Gihimire og Mamata Lamichhane er elever ved en av to skoler for døve i Nepals hovedstad Katmandu. Som ungdommer flest er de opptatt av internett, TV-spill og filmer, men filmer fra Bollywood scorer ikke spesielt høyt. - Vi ser alt fra komedier til action og drama, men dropper hindufilmene. De har alltid så mye musikk og dans i seg, og som døv blir det litt kjedelig, sier Badri Gihimire.

Mens Badri bor i Katmandu og kan dra hjem hver dag etter skolen, må Mamata fra Bhaktapur spasere i 10 minutter til og fra internatet der hun bor sammen med et tjuetalls andre jenter.

- Vi har et fint og inkluderende miljø her på internatet. Vi passer på hverandre fordi vi vet at vi alle er langt borte fra familien. Selv drar jeg hjem bare i forbindelse med sommer-, og vinterferier og under de store festivalfeiringene, sier Mamata Lamichhane.

Badri og Mamata er begge døve, og går på skole i Katmandu.

En av fire døve brødre
Mamata er den eneste døve i sin familie. Hos Badri er det annerledes. Han er yngst av fire brødre som alle er døve. To eldre brødre har gått på den samme skolne som han selv. Både mor og far er hørende, men sistnevnte forsvant kort tid etter at Badri ble født.

- Da mamma fikk meg, og dermed det fjerde barnet som var døv, stakk han av. Mor har fortalt meg at han er gift på nytt og bor nå et annet sted i Nepal. Jeg vet at de første årene etter at far forlot mor var svært tøffe. Med fire ikke-hørende barn var hverdagen vanskelig både for mor og barna, forteller Badri Gihimire.

Mamata og Badri utenfor skolen i Katmandu. De liker begge å se film, og drømmer om å reise til USA. Nærmere bestemt Hollywood og New York.

Både Badri og Mamata har sans for sport. De ser gjerne sportssendingene på tv, men trives enda bedre som aktive utøvere selv. Mens Badri har lidenskap for cricket, har Mamata talent på fotballbanen.

- Jeg hadde så vidt fylt 12 år da jeg virkelig begynte å spille fotball for fullt. Før den tid var jeg litt av og på. I dag spiller jeg på skolens fotballag, og deltar fra tid til annen på ulike turneringer. Der møter vi lag fra andre skoler også, forteller Mamata.

Drømmer om å reise
Selv om de økonomiske mulighetene for å reise og se verden er små for begge to, koster det ingenting å drømme seg bort. Begge drømmer om å kunne dra ut i den store verden en gang, langt vekk fra Nepal, og til kjente steder de har sett på film. Mens Badri vil til The Big Apple, vil Mamata gjerne se mer av USA. Spesielt frister en tur til filmbyens mekka, Hollywood

- Kenguruenes hjemland hadde det også vært moro å besøke en gang. De har jo en vill og storslått natur der, i tillegg til at jeg har en nettvenn i Sydney som også er døv og som jeg gjerne skulle ha besøkt, forteller Badri.

Som hos ungdommer flest i 10 klasse bobler og bruser det i kjærlighetshormonene. Begge smiler litt sjenert når vi kommer inn på tema forelskelse. Både Badri og Mamata forteller bestemt at de ikke har noen kjærester, men at de vet at andre på skolen har det. Men det er strengt hemmelig, legger de til. Skolen har nemlig et forbud mot kjæresteri i skoletiden. Det samme gjelder for Mamata på internatet. På direkte spørsmål vil ingen av de nekte for at de fra tid til annen har vært avstandsforelsket.

- Jeg har ikke noe hastverk med å få meg kjæreste, men jeg vil gjerne ha en når tiden er moden for det. I mellomtiden får jeg nøye meg til mine filmhelter, avslutter Mamata Lamichhane.

Tekst og foto: Jarl Ovesen (artikkelen ble til med støtte fra Norad gjennom Atlas-alliansen).

(19.01.11)