Jungelhåndboka 2010

Årsakene til funksjonsnedsettelse og kronisk sykdom er mangfoldige, men erfaringene fra møtet med det norske samfunnet blant funksjonshemmede og kronisk syke er ofte svært like. Det er disse erfaringene og historiene folk deler. Og å lytte til historiene gir viktig kunnskap om det å leve med en funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom.

Som individer har vi både plikter og rettigheter, og i vårt samfunn er det bygd opp tjenester og tiltak for å hjelpe folk når de har behov. Realiteten er imidlertid at selv om vi har rettigheter, er det ingen selvfølge at vi får rettighetene oppfylt. Tvert om. Altfor ofte opplever mennesker som lever med funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom at de ikke får den hjelpen eller de tjenestene de trenger.

Det var dette som var utgangspunktet for at FFO i sin tid etablerte Rettighetssenteret. Når vi ser tilbake på de erfaringene vi har fra driften av senteret, viser de nettopp at det er ingen selvfølge at du får oppfylt dine rettigheter.

Mange tar kontakt med Rettighetssenteret fordi de ikke finner frem eller fordi saken deres har stoppet opp i systemet. Oftest er det slik at du må vite hvem som har ansvar for det du trenger, du må vite konkret hva du skal søke om og du må vite hvor du skal rette din henvendelse. Mange har brukt Rettighetssenteret som en nyttig veiviser for å finne frem.

Jungelhåndboka er en skriftlig veiviser til deg som trenger hjelp til å finne frem i den uoversiktlige verden som det offentlige tjenesteapparatet kan oppleves som. Boka tar opp spørsmål innenfor velferdsretten som opplæring og utdanning, arbeidsliv, trygdeytelser, helsetjenesten, sosialtjenesten, barneverntjenesten, boligspørsmål, tilgjengelighet, erstatningsordninger, skattefradragsregler og offentlig saksbehandling.
Jungelhåndboka utgis årlig for å kunne gi oppdatert informasjon om lover og forskrifter på velferdsrettens område. Det kom endringer i løpet av 2009, ved årsskiftet 2009/2010, og det er varslet endringer i 2010. Mange vil for eksempel merke NAVs forenkling av midlertidige stønader pr 1.03.2010.

Vi håper boka vil være et nyttig verktøy og at vi på denne måten kan hindre frustrasjoner hos mange. Fremfor alt håper vi at boka vil bidra til at borgere som lever med funksjonsnedsettelse og kronisk sykdom får oppfylt sin rett til hjelp og bistand. Boka er tenkt brukt både som håndbok og som kursbok.  Du finner nettutgaven av Jungelhåndboka på nettstedet www.rettighetssenteret.no, og boka utgis også som e-bok i DAISY-format.

Oslo, februar 2010
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

Liv Arum
generalsekretær

Ideen til Jungelhåndboka er kommet fra mennesker som i årenes løp har ringt, skrevet og sendt e-post til FFOs Rettighetssenter og klaget over problemer med å finne fram i ”paragrafjungelen”. Mange har savnet hjelp og veiledning fra det offentlige tjenesteapparatet, og mange har i den forbindelse etterlyst en oversikt over organisering av tjenestene og sine egne mulige rettigheter.

Jungelhåndboka er et forsøk på å imøtekomme ønsket om en enkel oversikt over velferdsretten, og den har kommet i ny utgave årlig fra 2004. Responsen og erfaringene med boka tyder på at den dekker noe av behovet, men det er viktig med fortsatte innspill fra målgruppa for å utvikle prosjektet videre.

Jungelhåndboka har ikke kildehenvisninger i vanlig forstand. Det aller meste av regelverket og fagstoff for øvrig er hentet fra Lovdata og myndighetenes/tjeneste-apparatets internettsider. Adressene til disse hjemmesidene finnes i teksten.

Jeg vil takke alle som har bidratt til å realisere Jungelhåndboka. Min aller varmeste takk går til Siv. Hennes underfundige tegninger og kommentarer har bidratt til å illustrere – bokstavelig talt – at Paragrafjungelen ikke er helt ugjennomtrengelig, og at det foregår både interessante, utfordrende og ikke så lite pussige ting der.

All tekst gjennomgås og oppdateres hvert år. I tillegg oppjusteres begrepsbruken i boka. Begrepet funksjonshemming brukes for eksempel ikke lenger i Jungel-håndboka om noe en person har, og begrepet funksjonshemmet brukes ikke om noe en person er. Når det er snakk om personlige forutsetninger benyttes begrepene ”nedsatt funksjonsevne”, ”funksjonsnedsettelse” etc. I tråd med en mer relasjonell forståelse, vil begrepet funksjonshemmet beskrive situasjoner der personer med nedsatt funksjonsevne møter barrierer (samfunnsskapte eller andre) som hindrer full likestilling og deltakelse. 

På samme måte har jeg etter hvert forsøkt å bli mer kritisk i omgang med substantivet ”bruker”. I Jungelhåndboka betyr en ”bruker” nå det samme som en bruker av bestemte tjenester. Koplingen mellom personer med nedsatt funksjons-evne generelt og begrepet ”brukere” har jeg etter hvert forsøkt å unngå.

Oslo, januar 2010

Tove Eikrem

Lover, og forskrifter til lover, er i Norge inndelt i paragrafer. En paragraf (§) er et slags avsnitt. I vår lovgivning har vi hundre-vis av lover og ti-tusenvis av paragrafer. Det sier seg selv at det er umulig for hver enkelt av oss å holde oversikt over alle disse reglene. Sett utenfra kan alle lovene og paragrafene oppleves som en ugjennom-trengelig jungel.

Men det er likevel et system i denne paragraf-jungelen. Hele jungelen er delt inn i forskjellige områder - rettsområder – som har sine egne sett med regler. Vi snakker om skatterett, erstatningsrett, strafferett osv.

Jurister lærer i utdanningen litt om de fleste rettsområdene og hvordan de skal finne fram i paragrafjungelen. Men ingen – heller ikke jurister - klarer å holde oversikt på alle områdene. De fleste jurister konsentrerer seg om ett eller noen få rettsområder i sitt daglige arbeid.

Det kan i og for seg være overkommelig for hvem som helst å sette seg inn i de viktigste reglene på et avgrenset rettsområde. På den måten kan man skaffe seg kunnskap om rettigheter og plikter på det aktuelle området. Dette kan gi bedre mulighet til å ivareta egne interesser, og i noen tilfeller gir det også mulighet til å veilede andre. Likemannsarbeid i funksjonshemmedes interesseorganisasjoner er et eksempel på slik veiledning.

Ett viktig rettsområde er velferdsretten, som er arenaen for denne boka. Velferdsrett er egentlig en samlebetegnelse for flere rettsområder som har stor betydning for folks velferd. Velferdsretten har ikke noen klar avgrensning. Jungelhåndboka tar for seg sentrale rettsregler som gjelder opplæring, arbeid, folketrygdens ytelser, helsetjenester, sosiale tjenester og boligspørsmål.

I tillegg er det tatt med et generelt kapittel om tilgjengelighet, som er et sentralt tema for mange med nedsatt funksjonsevne. I 2009 fikk vi diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, som blant annet har gitt oss et helt nytt verktøy i arbeidet med å bygge ned funksjonshemmende barrierer (se nedenfor i kapittel 9).

Litt om økonomiske kompensasjonsordninger i form av erstatnings- og skatterett er også tatt med som supplement. Dessuten er grunnleggende forvaltningsrett nyttig for å kunne forstå mer om hvordan ”tjenesteapparatet” er bygd opp, og hvilke regler ”tjenestemennene” (som er både menn og kvinner) skal følge overfor borgerne. Dette er plassert i siste kapittel.

Det er myndighetene og tjenesteapparatet som fordeler velferdstjenestene. De som arbeider i tjenesteapparatet må både forholde seg til brukerne av tjenestene på en medmenneskelig måte, og til regelverket og paragrafene sine på en profesjonell måte. Dette er ikke lett. Det vil alltid være en fare for at de som bare arbeider med regelverket mister kontakten med ”det virkelige livet”, slik at tilværelsen for dem ser ut som en oppstykket paragrafverden. Dette er selvfølgelig ikke noe hensiktsmessig verdensbilde.
Jungelhåndboka er blitt til fordi mange brukere av velferdstjenester melder om store problemer med å forstå den profesjonelle ”paragrafmåten” som tjeneste-mennene snakker og skriver på. Kommunikasjonsproblemene kan være så stor at folk rett og slett ikke tør si at de ikke forstår!

Jurister som arbeider med rettighetsrådgivning mener at de aller fleste regler kan formidles på en måte som kan forstås også av de som ikke har fagkunnskap på området. Håpet er at Jungelhåndboka kan hjelpe både brukere av velferdstjenester og andre til å forstå – og kanskje komme ut av – noen vanskelige situasjoner der paragrafer er innblandet.

Mange kunne nok tenke seg å ha en profesjonell ”kjentmann” med seg på sin vandring i jungelen. Noen ganger er det også helt nødvendig å bruke advokat eller andre rettshjelpere i det virkelige livet (se om rettshjelp i punkt 11.7).

Jungelhåndboka har en egen kjentmann. Han opptrer i og for seg ikke særlig profesjonelt, men han er både optimistisk, hjelpsom og kreativ. Hans oppgave er først og fremst å avdramatisere skumle saksbehandlere og paragrafer.  Hans forslag til løsninger på vanskelige situasjoner er imidlertid ikke alltid å anbefale i møtet med virkelige saks-behandlere og paragrafer.

1.2.1 Lover og lovendringer

Norge er en rettsstat. I en rettsstat kan myndighetene bare gripe inn overfor borgerne gjennom rettsregler. Rettsreglene i Norge er basert på lover som er vedtatt av Stortinget, som er vår folkevalgte nasjonalforsamling. På denne måten styres samfunnet av lover som borgerne selv indirekte har vedtatt.

Selv om det er Stortinget som vedtar lovene, er det de forskjellige departementene som utarbeider lovforslagene og lager de dokumentene som legges fram for Stortinget til behandling. I lovsaker ble dokumentene tidligere kalt Odelstingsproposisjoner (Ot.prp.), fordi det var Odelstinget (en egen del av Stortinget) som tidligere behandlet lovsaker. Fra høsten 2009 har delingen av Stortinget i Odelsting og Lagting opphørt (se nedenfor). 

Lovutforming kan være en hard og møysommelig prosess… Departementene bygger ofte sitt lovarbeid på utredninger som er utarbeidet av offentlige utvalg. Offentlige utvalg avgir vanligvis et sluttdokument i serien Norges Offentlige Utredninger (NOU), som senere sendes ut på ”høring”. Høringen skal sikre at berørte interesser får anledning til å uttale seg om utredningene før regjeringen (det vil i praksis si ett av departementene) utarbeider sine dokumenter til Stortinget.

Etter at høringsorganene har avgitt sine svar, utarbeider departementet en lovproposisjon til Stortinget (Proposisjon L). I Stortinget blir en lovsak først behandlet i en av stortings-komiteene, alt etter hvilket område saken gjelder. Den komiteen som har behandlet saken, avgir innstilling til Stortinget. Et samlet Storting behandler lovsaken to (eventuelt tre) ganger, med minimum tre dagers mellomrom. Den endelige godkjenningen skjer av Kongen i statsråd. Vi sier at Kongen sanksjonerer loven. Se også www.stortinget.no

Ikke mange lover trer i kraft (begynner å gjelde) med det samme de er vedtatt. Noen lover sier selv når de skal tre i kraft (”Loven trer i kraft den og den dato…”), mens det i andre tilfeller blir gitt en egen lov – en ikrafttredelseslov - når det er bestemt når de nye reglene skal begynne å gjelde.

Dersom det etter hvert viser seg at en lov eller en paragraf ikke virker etter hensikten, må loven endres. I prinsippet skjer en lovendring på samme måte som når en ny lov skal vedtas. Det må altså legges fram en (endrings)-lovproposisjon for Stortinget.
Når vi skal finne ut hva en bestemt rettsregel går ut på, må vi alltid først se om det finnes en lovtekst som regulerer akkurat dette området. I så fall må vi studere teksten nøye. Lovtekster er altså den viktigste rettskilden vi har.

1.2.2 Forskrifter

Det er vanlig at ikke hele rettsregelen på et bestemt område står i selve lov-teksten. Derfor må vi sjekke om det er gitt forskrifter på dette området. Lover har gjerne forskriftshjemler, som gir et departement i oppgave – eller anledning til - å utarbeide utfyllende regler til lovteksten. Eksempel på en forskrifts-hjemmel kan være: ”Kongen gir forskrifter…”, eller ”Departementet kan ved forskrift…” osv. Forskrifter er altså utfyllende regler som loven direkte viser til.

Selv om forskriftene er utarbeidet av et departement, og ikke er behandlet i Stortinget, er de i praksis like bindende som den lovteksten de har hjemmel i. En forutsetning for dette er at forskriften holder seg innenfor lovens rammer, det vil si at forskriften ikke må være i strid med lovteksten eller med lovens formål.

Når vi har studert en lovtekst, må vi altså finne ut om akkurat denne lovbestemmelsen har en forskriftshjemmel, og om departementet har benyttet denne hjemmelen. Dersom det er gitt en forskrift, er det nødvendig å studere forskriften for å få tak i hvordan hele rettsregelen skal forstås. Ofte er heller ikke dette nok for å forstå selve rettsregelen, og da må en gå videre på lista over ”rettskilder”, for eksempel til tidligere rettsavgjørelser og til tidligere praksis i forvaltningen.

Den som lurer på om det er gitt forskrift om et bestemt tema, kan gå til Lov-datas hjemmesider og sjekke der (se punkt 1.6).

Rundskriv og veiledninger er faglige dokumenter som vanligvis er utarbeidet av et departement eller et fagdirektorat, uten å være en formell forskrift med hjemmel i lov. Rundskriv og veiledninger er i utgangspunktet i seg selv ikke juridisk bindende. Men vanligvis vil det faglige innholdet i slike dokumenter bestå av synspunkter som er allment akseptert som riktig praksis på området. Tjenesteapparatet må derfor legge stor vekt på de faglige anbefalingene som gis i slike dokumenter.

Den som vil bruke det som står i slike rundskriv og veiledninger som argument når det gjelder spørsmål om sine egne tjenestetilbud, kan gjerne gjøre det. Men det kan altså ikke bygges noen individuelle rettigheter direkte på denne typen dokumenter.    

Begrunnelsen for hver enkelt rettsregel og hver enkelt paragraf kan variere, alt etter hvilke verdier bestemmelsene skal ivareta. Men alle rettsregler skal også ta hensyn til menneskerettighetene. Menneskerettighetenes grunnleggende tanke er at alle mennesker er født frie og selvstendige, og at dette utgangspunktet også skal gjelde mennesker med nedsatt funksjonsevne som i større eller mindre grad er avhengig av hjelp fra andre. Enhver skal kunne bestemme over sitt eget liv, så langt det er mulig – og så langt denne selvstendigheten ikke må vike for andre, viktigere (samfunns)-interesser. Dette er også grunnlaget for vårt rettssystem.

Norge har en egen menneskerettslov (lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett), og de enkelte bestemmelsene om menneskeretter står i konvensjoner som er vedlegg til denne loven. De viktigste konvensjonene hittil er Den europeiske menneskerettskonvensjon, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs barnekonvensjon.

1.4.1 FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne

FNs standardregler for like muligheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne har inntil nylig vært det viktigste menneskerettighetsdokumentet for funksjonshemmede. Standardreglene har ikke vært juridisk bindende for FNs medlemsstater, men har vært en sterk moralsk og politisk forpliktelse fra statenes side om å iverksette tiltak for å sikre funksjonshemmede samme muligheter som andre. Standardreglene har dannet grunnlag for mye av det interessepolitiske arbeidet til funksjonshemmedes organisasjoner de siste tiår.

I 2006 vedtok FNs generalforsamling en egen konvensjon om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Prinsipielt fører denne konvensjonen funksjonshemmedes problemer i samfunnet opp på et helt annet nivå, fra et sosial- og helseanliggende til et spørsmål om krenkelse av menneskerettigheter.
Stater som ratifiserer konvensjonen, forplikter seg til betydelig innsats for å bedre funksjonshemmedes situasjon nasjonalt gjennom lovgivning, tiltak etc. Norge har pr januar 2010 undertegnet – men ikke ratifisert – konvensjonen. Før Norge kan ratifisere, må spesielt den norske vergemålslovgivningen gjennomgås
og fornyes (nytt lovforslag skal behandles i Stortinget i mars 2010. Ratifisering av konvensjonen skal etter planen  skje i løpet av inneværende år (2010). Foreløpig har Norge ikke undertegnet den frivillige tilleggsprotokollen til konvensjonen om individuell klageordning og FN-basert overvåkningsorgan.

I det interessepolitiske arbeidet i funksjons-hemmedes organisasjoner er det viktig å kjenne til de sentrale menneskerettighetsbestemmelsene for funksjonshemmede. Alle tjenester og ytelser fra det offentlige skal fordeles og ytes etter prinsipper som bygger på disse bestemmelsene.

Menneskerettsloven med vedlegg ligger på Lovdatas nettsider (se nedenfor i punkt 1.6). På Barne- og likestillingsdepartementets hjemmeside finnes en norsk oversettelse av konvensjonen, samt mer informasjon om ratifiseringsprosessen.

Begrepet rettssikkerhet brukes på mange forskjellige måter. Det viktigste inn-holdet i dette begrepet er at borgerne – gjennom lovverket - skal ha vern mot vilkårlige inngrep fra myndighetenes side. Dette er helt selvfølgelig for de fleste i Norge, men vanskelige grenseområder her hos oss er for eksempel bruk av tvang og makt i psykisk helsevern, overfor psykisk utviklingshemmede og senil demente.

Det regnes også for en side av rettssikkerheten at borgerne skal være sikret visse (livs)nødvendige ytelser fra samfunnets side. I denne boka vil en tredje side av rettssikkerheten også stå sentralt, nemlig de saksbehandlingsreglene som gjelder for tildeling av offentlige ytelser. Det finnes regler som bestemmer hvem som kan treffe vedtak (ta avgjørelsen) i visse saker, hvordan sakene skal utredes før det treffes vedtak, om selve vedtaket skal være skriftlig osv. Andre saksbehandlingsregler sier at en part skal varsles før det gjøres vedtak, at parten har rett til innsyn i saksdokumentene og til å få uttale seg. Vi kan også kalle slike saksbehandlingsregler for rettssikkerhetsgarantier. En av de viktigste rettssikkerhetsgarantiene vi har, er muligheten til å få overprøvd et vedtak (klage på vedtaket til overordnet organ eller eventuelt anke vedtaket videre til domstolene).

De grunnleggende saksbehandlingsreglene står i forvaltningsloven (se i kapittel 11), men mange andre lover har egne sett med saksbehandlingsregler. Dette gjelder også på velferdsrettens område. Slike særlovsbestemmelser utfyller forvaltningsloven og gir borgerne et bedre rettssikkerhetsvern enn de generelle reglene i forvaltningsloven.

Alt vi søker om - eller setter fram krav om - til det offentlige, blir vurdert i forhold til én eller flere rettsregler. Dersom kravet eller søknaden blir innvilget, tenker vi ikke så mye på hvilken paragraf som har gitt oss medhold. Men hvis vi får avslag, har vi ofte behov for å få vite hvilken regel som begrunner avslaget, og hvordan vi skal gå fram hvis vi vil klage på vedtaket. Vi må altså vite hvilken bestemmelse som er ”hjemmelen” for vedtaket. Den skriftlige begrunnelsen fra det offentliges side vil langt på vei bestå av en henvisning til, og fortolkning av, den paragrafen som er hjemmel for vedtaket.

Hvis vi vil klage på et vedtak, kan det være både nyttig og nødvendig å studere akkurat den paragrafen som begrunner vedtaket. Selve lovteksten er vanligvis vedlagt i svarbrevet fra den instansen som har gjort vedtaket, for eksempel NAV. Men det er igjen viktig å huske på at en rettsregel kan være mye mer enn en enkelt paragraf. Ofte er det snakk om flere paragrafer som virker sammen, eller det finnes forskrifter og andre utfyllende regler. 
 
Rettsreglene er dessuten i stadig endring. Den som vil bruke en lov eller en enkelt paragraf som argument, for eksempel som støtte for et krav eller en klage, bør forsikre seg om at den bestemmelsen en viser til, fremdeles gjelder.

Det er mange måter å få tak i en lov- eller forskriftstekst på. Den enkleste og sikreste måten å skaffe seg oppdaterte lover og forskrifter på, er å gå inn på Lovdata sine nettsider. Alle gyldige lover og forskrifter ligger gratis tilgjengelig på dette nettstedet. Alle departementer og underliggende direktorater har dessuten egne nettsider der det ligger lenker til aktuelt regelverk. Ofte finner vi også viktige veiledninger og rundskriv om reglene på disse nettsidene. Gå til www.regjeringen.no, og velg riktig departement.

En annen måte er å gå på biblioteket. Bibliotekene er ofte behjelpelige med å finne fram lov- og forskriftstekstene på data, og de kan også sørge for papirutskrifter.

• Lov om voksenopplæring (voksenopplæringsloven 2009) 
• Lov om barnehager (barnehageloven 2005)
• Lov om universitet og høyskoler (universitets- og høyskoleloven 2005)
• Lov om private skolar med rett til statstilskot (privatskolelova 2003) 
• Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova 1998)

Alle barn har vanligvis både glede og nytte av å få være i barnehage. Fra 2009 har barn i Norge, som fyller ett år før utgangen av august det året det søkes om barnehageplass, en lovfestet individuell rett til plass (barnehageloven § 12 a).

Barnehageloven har en fortrinnsregel ved opptak for barn med nedsatt funksjonsevne (barnehageloven § 13). Regelen sier at ”… Barn med nedsatt funksjonsevne har rett til prioritet ved opptak i barnehage”. For barn som har rett til prioritert plass etter denne regelen, stilles det ikke krav om at de må ha fylt ett år innen utgangen av august.
Før prioritetsregelen i § 13 kan brukes, må det foretas en sakkyndig vurdering for å
avgjøre om barnet har nedsatt funksjonsevne. Det skal ikke utredes om barnet vil ha nytte av å være i barnehage.

I denne sammenhengen blir begrepet nedsatt funksjonsevne tolket vidt, slik at det f eks også kan omfatte visse kroniske sykdommer og psykiske problemer. Også visse vedtak fattet i barnevernet kan gi barn tilsvarende fortrinnsrett ved opptak (se kapittel 7). 

Kommunen får et årlig tilskudd fra staten øremerket tiltak for barn med nedsatt funksjonsevne i barnhage. Tilskuddets størrelse beregnes etter hvor mange barn i alderen 0-5 år totalt som er bosatt i kommunen. Det øremerkede tilskuddet kan bl.a. brukes til å styrke barnehagens bemanning, redusere barnegruppens størrelse, gi tilskudd til eller dekke særlige skyssordninger, gi hel eller delvis dekning av friplass, benyttes til innkjøp av særskilt materiell eller finansiere utbedringer av barnehagens lokaler og uteområder. Tilskuddet skal ikke brukes til å finansiere spesialpedagogisk hjelp etter opplæringsloven § 5-7 (se punkt 2.2). Det er den enkelte barnehagen som søker kommunen om å få disponere deler av statstilskuddet. Både kommunale og ikke-kommunale barnehager kan benytte tilskuddsordningen.

De fleste barn med nedsatt funksjonsevne får sitt tilbud i vanlige barnehager, ofte med hjelp av egen assistent. Det finnes også noen spesialbarnehager.

Private barnehager som får offentlig tilskudd til driften, følger i prinsippet de samme reglene som de offentlige. Dette gjelder både fortrinnsrett til plass for barn med nedsatt funksjonsevne, og fritak for foreldrebetaling for de timene barnet får spesialpedagogisk hjelp (se punkt 2.2).

Kommunen skal etter barnehageloven § 12 sørge for en samordnet opptaks-prosess i kommunen. Ved samordningen skal flere hensyn ivaretas; barne-hagenes mangfold og egenart, foreldrenes ønsker og barnas behov, likebehandling av barn, og likebehandling av kommunale og private barnehager. Men ingen barn, heller ikke barn med nedsatt funksjonsevne, har rett til plass i en spesiell barnehage. Det finnes således ikke noen direkte parallell i barnehageloven til retten til å gå på nærskolen (se punkt 2.3).

2.1.2 Tilgjengelighet i barnehagen

Kravene til fysisk tilgjengelighet i barnehager følger plan- og bygningslovgivningen med forskrifter. Etter gjeldende lovgivning (januar 2010) stilles det klare tilgjengelighetskrav til nyoppførte bygninger. Konkrete krav til oppgradering av eksisterende bygninger vil bli innført, sammen med tidsfrister for gjennomføring, i løpet av 2010 (når byggesaksdelen av ny plan- og bygningslov trer i kraft).

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven stiller dessuten krav om individuell tilrettelegging i barnehagen. Se kapittel 9.

Barn som er født med nedsatt funksjonsevne, eller som får nedsatt funksjonsevne eller kronisk sykdom i sine første leveår, vil vanligvis ha behov for tilbud og tjenester fra flere forskjellige instanser. Ofte er helsetjenestens medisinske tiltak overfor barnet sentrale den første tiden. En viktig del av tilbudet til barnet er veiledning og støtte til foreldrene. En oversikt over rettigheter for familier som har barn med nedsatt funksjonsevne finnes i Helsedirektoratets brosjyre IS-1298 Barn og unge med nedsatt funksjonsevne - hvilke rettigheter har familien? Oversikten er oppdatert pr august 2008.

Et barn under opplæringspliktig alder har også rett til spesialpedagogisk hjelp når barnet har et særlig behov for dette. Dette følger av § 5-7 i opplæringsloven. Det er ingen nedre aldersgrense for slik hjelp. Spesialpedagogisk hjelp tildeles av kommunen gjennom enkeltvedtak (om enkeltvedtak - se kapittel 11).        

2.2.1 Sakkyndig vurdering

”I vår sakkyndige vurdering må vi i alle fall få med at barnet har noe dårlig bakkekontakt” Det skal alltid foretas en sakkyndig vurdering (se punkt 2.8) før kommunen gjør vedtak om spesialpedagogisk hjelp. Vurderingen blir enten gjort av pedagogisk-psykologisk tjeneste i kommunen (PPT), spesialisthelsetjenesten eller et spesial-pedagogisk kompetansesenter.

Den sakkyndige utredningen skal ta stand-punkt til om barnet har behov for – og dermed rett til – spesialpedagogisk hjelp, og den skal tilrå konkret hvilket tilbud som eventuelt skal gis.

Vurderingen må blant annet også synliggjøre om det er nødvendig med assistent i barnehagen. Tilrådingen skal ellers være konkret når det gjelder hvordan tilbudet skal utformes, det samme gjelder omfanget av tilbudet. Foreldrene har rett til å gjøre seg kjent med innholdet i den sakkyndige vurderingen, og til å uttale seg før kommunen fatter det formelle vedtaket. Det må gå klart fram av selve vedtaket hva slags tilbud barnet skal få, samt omfanget av tilbudet (timetall pr uke eller lignende).

Spesialpedagogisk hjelp til førskolebarn blir ofte gitt som en del av tilbudet i barnehagen. Men også barn som ikke går i barnehage har rett til spesialpedagogisk hjelp ved behov. Hjelpen kan da gis hjemme hos barnet eller for eksempel hos dagmamma – eller andre steder der det er hensiktsmessig, for eksempel på PPT-kontoret).

For barn med nedsatt funksjonsevne gjelder vanlige regler for betaling i barnehagen, det vil si etter kommunens eller den private barnehagens satser. Fortrinnsretten eller den nedsatte funksjonsevnen i seg selv utløser ikke noen rett til betalingsfritak for barnehageplassen. Det skal imidlertid ikke betales for oppholdet i barnehagen for de timene barnet eventuelt får spesialpedagogisk hjelp. Det er også av denne grunn viktig at kommunens vedtak om spesialpedagogisk hjelp tydelig angir hvor mange timer pr uke barnet skal ha slik hjelp.

Utdanningsdirektoratets veileder "Spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning - Veileder til opplæringsloven" har et kapittel om spesialpedagogisk hjelp før opplæringspliktig alder.

Etter opplæringsloven § 7-6 har barn som får spesialpedagogisk hjelp rett til gratis skyss og nødvendig reisefølge (se punkt 2.11).

2.2.2 Tegnspråkopplæring for førskolebarn

Hørselshemmede førskolebarn har rett til tegnspråkopplæring etter opplæringsloven § 2-6, eventuelt i tillegg til spesialpedagogisk hjelp. Tegnspråkopp-læringen skal være gratis på samme måte som spesialpedagogisk hjelp. Dette betyr at dersom barnet får opplæringen i barnehage, skal det heller ikke betales for barnehageoppholdet de timene barnet får tegnspråkopplæring.

”Grunnopplæring” er et samlebegrep for grunnskole og videregående opplæring. ”Grunnskolen” er fellesbetegnelsen for barnetrinnet (første til og med sjuende årstrinn) og ungdomstrinnet (åttende til og med tiende årstrinn), som begge er kommunenes ansvar. Opplæringsloven kapittel 2 pålegger barn og unge en plikt til grunnskoleopplæring, og gir samtidig alle rett til offentlig grunnskoleopplæring. Opplæringsplikten for den enkelte eleven kan ivaretas gjennom offentlig grunnskoleopplæring eller gjennom annen tilsvarende opplæring.

Opplæringen i grunnskolen skal normalt starte det kalenderåret barnet fyller seks år. Dersom det etter en sakkyndig vurdering er tvil om barnet er kommet tilstrekkelig langt i utviklingen til å starte på skolen det året hun eller han fyller seks år, kan foreldrene kreve at skolestarten utsettes ett år. (Det er for øvrig også mulig å søke om skolestart ett år tidligere enn vanlig). Grunn-skoleopplæringen skal vare til eleven har fullført tiende skoleår.

I utgangspunktet har alle barn rett til å gå på den skolen i sitt nærmiljø de sokner til (nærskolen eller hjemskolen). Denne retten er hjemlet i opplæringsloven § 8-1. Det er viktig å være klar over at denne retten også gjelder barn som har nedsatt funksjonsevne og av den grunn behov for spesiell tilpasning eller spesielle tiltak. Et unntak fra retten til å få opplæring på nærskolen gjelder hørselshemmede elever som får opplæring i og på tegnspråk (se neste punkt). For disse elevene kan kommunen bestemme at opplæringen skal skje på et annet sted enn den skolen eleven sokner til (§ 2-6). Synshemmede elever som får opplæring i bruk av punktskrift, har derimot rett til å gå på nærskolen.

Retten til å gå på nærskolen innebærer at kommunen har plikt til å sørge for at skolen er tilgjengelig for alle elever som har denne skolen som nærskole (eventuelt med unntak av elever som får opplæring i tegnspråk). Se mer om dette i kapittel 9 Tilgjengelighet eller diskriminering? 

Tilpasset opplæring, og spesialundervisning som en del av dette, beskrives samlet for grunnskole og videregående opplæring i punkt 2.7.

2.3.1 Tegnspråkopplæring i grunnskolen

Tegnspråk for hørselshemmede blir nå betraktet som et språk på linje med andre språk. Grunnskoleelever som har tegnspråk som førstespråk, har rett til opplæring i og på dette språket (§ 2-6). Som nevnt ovenfor, er det gjort et unntak fra retten til å gå på nærskolen for de elevene som skal ha opplæringen på tegnspråk. Tegnspråkopplæring er ikke spesialundervisning i opplærings-lovens forstand. Spesialundervisning kommer eventuelt i tillegg til tegn-språkopplæring.

2.3.2 Punktskriftopplæring i grunnskolen

Punkskrift regnes ikke som eget språk, slik som tegnspråk. Punktskrift er derimot et hjelpemiddel til å gjøre skriftspråket tilgjengelig for blinde og sterkt svaksynte. Opplæring i punkskrift på skolen er en rettighet for de som har behov for det (§ 2-14). Det skal foretas en sakkyndig utredning av hvilke andre behov eleven har, for eksempel opplæring i å ta seg fram på skolen, på skolevegen og i nærmiljøet. Punktskriftopplæring er heller ikke spesialundervisning i opplærings-lovens forstand.

2.3.3 Tilgjengelighet i grunnskolen

Fysisk tilgjengelighet i skolebygninger følger plan- og bygningslovgivningen med forskrifter. Etter gjeldende lovgivning (januar 2010) stilles det klare tilgjengelighetskrav til nyoppførte skolebygninger. Kravene til oppgradering av eksisterende bygninger vil bli innført, sammen med tidsfrister for gjennomføring, vil tre i kraft i løpet av 2010 (byggesaksdelen i ny plan- og bygningslov).

I tillegg er skoler et område der den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven stiller krav om individuell tilrettelegging. Se kapittel 9. 

Kommunen skal ha skolefritidstilbud før og etter skoletid for alle elever fra og med første til og med fjerde årstrinn (opplæringsloven § 13-7). For barn med ”særskilte behov” (lovens ordlyd) skal det organiseres skolefritidsordning fra og med første til og med sjuende årstrinn. Etter tillatelse fra kommunen kan også private drive skolefritidsordning.

SFO skal legge til rette for lek, kultur- og fritidsaktiviteter. Barna skal ha omsorg og tilsyn, men innholdet i SFO er ikke nærmere beskrevet i opplæringsloven eller i forskriften til opplæringsloven.

Loven framhever imidlertid at SFO skal gi funksjonshemmede barn gode utviklingsvilkår. Dette er en temmelig vag formulering, og mange foreldre etterlyser derfor mer utfyllende bestemmelser om hva tilbudet til barn med nedsatt funksjonsevne skal inneholde. Foreldrene vil altså vite hvordan barn med nedsatt funksjonsevne skal ha gode utviklingsvilkår i SFO. Opplæringsloven sier selv at lovens kapittel 9 a om elevenes skolemiljø også skal gjelde skole-fritidsordningen. Det samme gjelder tilretteleggingsplikten etter diskrimi-nerings- og tilgjengelighetsloven.

Etter gjeldende regler finansieres SFO hovedsakelig gjennom foreldrebetaling.

Når grunnskolen er fullført, har all ungdom rett til tre års heltids videregående opplæring (opplæringsloven kapittel 3 og 4), men på dette nivået er det altså ingen opplæringsplikt. I fag der læreplanen forutsetter lenger opplæringstid enn tre år, har ungdommen rett til den fastsatte opplæringstiden.

Fylkeskommunen har ansvaret for den videregående opplæringen, som enten skal føre fram til studiekompetanse, yrkeskompetanse eller såkalt kompetanse på lavere nivå.

Disse tre alternativene kalles opplæringsløp. Ungdommene i de forskjellige opplæringsløpene har egne betegnelser:

• a)  De som deltar i opplæring i skole, kalles elever
  b) De som får opplæring i bedrift med tanke på yrkeskompetanse (inngår
       lærekontrakt og avlegger fag- eller svenneprøve), kalles lærlinger
  c) De som får opplæring i bedrift med tanke på kompetanse på lavere nivå
       (som betyr at de inngår opplæringskontrakt og avlegger en mindre
       omfattende prøve enn fag- og svenneprøve), kalles lærekandidater.
  (Begrepet lavere nivå er foreslått erstattet med grunnivå)

Alle søkere til videregående opplæring har rett til inntak på ett av tre alternative grunnkurs som de har søkt på. Alle har også rett til to års videregående opplæring som bygger på det grunnkurset de har gått. Ved omvalg kan retten til videregående opplæring etter søknad bli utvidet med inntil ett opplæringsår (opplæringsloven § 3-1).
Dersom en elev har rett til spesialundervisning i grunnskolen (se punkt 2.7), og etter sakkyndig vurdering har særlig behov for et spesielt grunnkurs i videregående opplæring, har eleven rett til inntak på dette grunnkurset etter en kvoteordning fastsatt av departementet.

En elev som har rett til spesialundervisning, har også rett til inntil to ekstra års videregående opplæring i de tilfellene dette er nødvendig for å nå opplæringsmålene for den enkelte. Vedtak om spesialundervisning etter opplæringsloven § 5-5 utløser plikt til å utarbeide individuell opplæringsplan (IOP), se punkt 2.7.6. Planen skal vise målene for opplæringen, og hvordan opplæringen skal gjennomføres.

2.5.1 Tegnspråkopplæring i videregående opplæring

Ungdom i videregående opplæring som har tegnspråk som førstespråk, kan enten få videregående opplæring i og på tegnspråk i et tegnspråklig miljø, eller de kan velge å bruke tolk i ordinære videregående skoler (§ 3-9). Med tegnspråklig miljø menes skoler som har tilrettelagt opplæringstilbud i og på tegnspråk for hørselshemmede elever. Denne opplæringen er ikke spesial-undervisning. 

Knutepunktskoler er ordinære fylkeskommunale videregående skoler som i tillegg har tilrettelagte opplæringstilbud for døve og sterkt tunghørte elever, mens senterskoler er skoleavdelinger ved de statlige spesialpedagogiske kompetansesentrene for hørselshemmede.

2.5.2 Punktskriftopplæring i videregående opplæring

Sterkt svaksynte og blinde elever har rett til nødvendig opplæring i punktskrift og opplæring i bruk av nødvendige tekniske hjelpemiddel (§ 3-10). Retten omfatter også nødvendig opplæring i å ta seg fram på skolen, til og fra skolen og i hjemmemiljøet. Denne opplæringen er heller ikke spesialundervisning, men det skal likevel fattes vedtak om omfanget av opplæringen.

2.5.3 Oppfølgingstjenesten

Videregående opplæring er et tilbud og en rettighet, men ikke en plikt slik som grunnskoleopplæring. Fylkeskommunen skal likevel ha en oppfølgingstjeneste som skal sørge for at ungdom ikke faller ut av den videregående opplæringen uten oppfølging (opplæringsloven § 3-6). Målgruppen for oppfølgingstjenesten er ungdom i alderen 16-21 år som omfattes av den lovfestede retten til videregående opplæring, men som enten

• ikke har søkt eller tatt imot elev- eller læreplass, eller
• avbryter slik opplæring, eller
• ikke er i varig arbeid, eller
• er utvist fra skolen eller har fått hevet sin lærekontrakt.

Oppfølgingstjenesten har ansvar for den enkelte elev så lenge eleven er omfattet av den lovfestede retten til videregående opplæring. Etter forskrift til opplæringsloven (forskriftens kapittel 13) skal ungdom i målgruppen, som ikke er i utdanning eller arbeid, kontaktes av oppfølgingstjenesten og gis tilbud hvert skoleår så lenge de er omfattet av retten til videregående opplæring. Tilbudet kan bestå av opplæring, arbeid eller annen sysselsetting.

Oppfølgingstjenesten er i forskriften spesielt pålagt å sikre tverretatlig samarbeid i sine tilbud. Aktuelle samarbeidsparter er særlig grunnskolene og de videregående skolene og rådgiverne ved disse skolene, PPT, opplærings-administrasjonen i fylkeskommunen, NAV og sosial- og helsetjenesten. 

”Disse er farlige. De lager noe de kaller suppe…” Reglene om opplæring for voksne står i opplæringsloven kapittel 4 A. Reglene gjelder både grunnskoleopplæring og videregående opplæring.

2.6.1 Grunnskoleopplæring for voksne

Voksne har rett til grunnskoleopplæring etter § 4A-1, dersom de har behov for det og ikke er omfattet av retten til videregående opplæring. Retten til opplæring omfatter vanligvis de fagene som er nødvendige for å oppnå vitnemål for fullført grunnskole-opplæring for voksne.
De nødvendige fagene er norsk, engelsk og matematikk, samt to av følgende fag:
a) matematikk muntlig
b) naturfag
c) samfunnsfag
d) religion, livssyn og etikk (RLE).

Det er kommunen som har ansvar for å organisere grunnskoleopplæring for voksne.
Voksne som gjennomfører grunnskoleopplæring, har rett til skoleskyss når de bor mer enn 4 kilometer fra skolen. Se ellers punkt 2.11 om skoleskyss.

2.6.2 Videregående opplæring for voksne

Voksne som har fullført grunnskolen eller tilsvarende, men ikke fullført videregående opplæring, har etter søknad rett til videregående opplæring (opplæringsloven § 4 A-3). Dette gjelder voksne som har fylt 25 år. De som får godkjent søknaden sin og blir tatt inn til videregående opplæring, har rett til å fullføre det opplæringsløpet de har startet.  Selve opplæringen er gratis, men fylkeskommunen kan pålegge eleven å finansiere materiell og læremidler selv.

Fylkeskommunen skal organisere videregående opplæring for voksne. Den som vil ha mer informasjon, kan ta kontakt med fylkeskommunens opplæringsav-deling. Se også www.vox.no, som er nettstedet for Vox – et kompetansesenter for voksnes læring. Senteret er en etat under Kunnskapsdepartementet.

I tillegg til retten til grunnskoleopplæring og videregående opplæring som følger av opplæringsloven, har arbeidsmiljøloven bestemmelser om rett til utdannings-permisjon på visse vilkår (§ 12-11).

2.6.3 Organisering av voksenopplæring

Voksenopplæring drives både innenfor det offentlige utdanningssystemet, i studieforbund, folkehøgskoler, fjernundervisningsinstitusjoner og som arbeids-rettet tiltak organisert gjennom NAV. Voksenopplæringsloven (ny lov i kraft 1.01.2010) har som formål å fremme livslang læring ved å legge til rette for organiserte læringsaktiviteter ved siden av det formelle utdanningssystemet. De administrative bestemmelsene om hvem som har ansvar på de forskjellige områdene, og hvem som kan få statsstøtte til å drive voksenopplæring, står i også i voksenopplæringsloven og i forskrift om arbeidsrettede tiltak (med hjemmel i arbeidsmarkedsloven).

2.7.1 Tilpasset opplæring (TPO)

Både i grunnskolen og i den videregående opplæringen skal undervisningen tilpasses og tilrettelegges for alle elever ut fra den enkelte elevs forutsetninger. Dette er en del av skolens ordinære oppgaver etter opplæringsloven (§ 1-3). Prinsippet om tilpasset opplæring gjelder også for lærlinger og lærekandidater.

Hva som konkret ligger i prinsippet om tilpasset opplæring, utdypes noe i heftet ”Spesialundervisning i grunnskole og videregående opplæring – regelverk, prosedyrer og prosesser”, se punkt 2.7.4 nedenfor.

Selv om skolen har plikt til å tilpasse undervisningen til alle elevers forutsetninger, kan det lovfestede prinsippet om TPO ikke brukes som en individuell rettighet for den enkelte elev. Det fattes ikke enkeltvedtak om TPO, og det er derfor ikke formell adgang til å klage på at undervisningen ikke tilpasses på hensiktsmessig måte. Slike saker må tas opp med skolen, men dersom en ikke vinner fram og/eller mener opplæringen ikke holder forsvarlig nivå, må en kontakte fylkesmannen som overordnet opplæringsmyndighet og tilsynsmyndighet.

Det er til dels uklare grenser mellom

• prinsippet om tilpasset undervisning etter opplæringsloven § 1-3,
• retten til spesialundervisning etter opplæringsloven § 5-1,
• rettighetsbestemmelsene i opplæringsloven kapittel 9 A (elevenes skolemiljø) og
• plikten til individuell tilrettelegging i skolen etter den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 andre ledd. 

2.7.2 Tilrettelegging av eksamen

Både i grunnskolen og i videregående opplæring skal prøve- og eksamens-situasjonen tilrettelegges for elever som har behov for det.
Det kan være nødvendig med forskjellige former for tilrettelegging. Dette skal avgjøres etter en individuell vurdering av hva den enkelte trenger. Eleven, foresatte og sakkyndige instanser (vanligvis PP-tjenesten) kan uttale seg om behovet. Rektor avgjør saken.

2.7.3 Undervisning i elevens hjem og undervisning på sykehus

Det følger av opplæringsretten etter opplæringsloven § 2-1 at skolen har plikt til å følge opp elever som får lengre sykdomsfravær fra skolen. Om nødvendig skal skolen gi undervisning i elevens hjem.

Også en elev som er innlagt i sykehus eller annen helseinstitusjon har rett til opplæring. Dette følger både avpasientrettighetsloven § 6-4 og av forskrift til spesialisthelsetjeneste-loven om barns opphold i helse-institusjon.

Når et barn er innlagt over et lengre tidsrom i en institusjon som er eid av et helseforetak eller en barneverninstitusjon, er det fylkeskommunen som har ansvar for å organisere opplæring ved institusjonen. Dette følger av opplæringsloven §§ 13-2 og 13-3 a.

2.7.4 Spesialundervisning

Mange elever får ikke tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplærings-tilbudet, selv om tilbudet blir tilpasset eleven så langt det er mulig. Disse elevene har rett til spesialundervisning etter opplæringsloven kapittel 5. Det gjelder spesielle saksbehandlingsregler for tildeling av spesialundervisning:
Foreldrene kan kreve at skolen gjør nødvendige undersøkelser for å finne ut om en elev har behov for spesialundervisning (§ 5-4). Skolen skal også vurdere dette spørsmålet på eget initiativ når situasjoene gir grunn til det. Det skal alltid utarbeides sakkyndig uttalelse fra PP-tjenesten før kommunen (grunnskolen) eller fylkeskommunen (videregående opplæring) gjør vedtak om ekstra ressurser til spesialundervisning for den enkelte elev.

Vedtak om spesialundervisning er enkeltvedtak (se punkt 11.2) og kan påklages til fylkesmannen (tidligere: til Statens utdanningskontor). Foreldrene skal automatisk få informasjon om framgangsmåten ved en eventuell klage over vedtaket (innholdet i og/eller omfang av spesialundervisningen).

I vedtaket kan kommunen eller fylkeskommunen fravike den sakkyndige vurderingen til ugunst for eleven, dersom kommunen/fylkeskommunen kan begrunne hvorfor vedtaket likevel sikrer at eleven får et tilfredsstillende opplæringstilbud. Et vedtak til ugunst vil oftest dreie seg om at kommunen/ fylkeskommunen vil redusere tallet på timeressurser i forhold til den faglige tilrådingen. I slike tilfeller er det viktig å sjekke at kommunen/fylkeskommunen i selve vedtaket viser hvordan det reduserte tilbudet likevel er tilfredsstillende, på tross av at det fraviker den faglige tilrådingen.

Elever i videregående opplæring har rett til spesialundervisning etter de samme reglene som i grunnskolen. De som har hatt spesialundervisning i grunnskolen, vil kunne ha rett til inntak til videregående opplæring på særskilt grunnlag på et av de opplæringstiltakene de har søkt på. Lærekandidater har også rett til spesialundervisning etter reglene i kapittel 5, mens lærlinger ikke har slik rett etter opplæringsloven.

Noen av de elevene i videregående opplæring som har ungdommen rett til spesialundervisning, kan ha behov for lengre opplæringstid enn de tre ordinære årene. Etter sakkyndig vurdering kan det gis inntil to ekstra år i videregående opplæring (se punkt 2.5).

Utdannings- og forskningsdepartementet (nå: Kunnskapsdepartementet) har gitt ut heftet ”Spesialundervisning i grunnskole og videregående opplæring – regelverk, prosedyrer og prosesser”, ISBN 82-486-0864-6.

2.7.5 Spesialundervisning for voksne

Voksne som ikke har, eller ikke kan få, tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet for voksne på grunnskolens område, har rett til spesialundervisning (§ 4A-2).

En annen gruppe voksne med rett til spesialundervisning, er personer som har særlige behov for opplæring for å kunne utvikle eller vedlikeholde grunnleggende ferdigheter. Eksempler på grunnleggende ferdigheter er
• evne til å mestre dagliglivets gjøremål
• grunnleggende kommunikasjonsferdigheter
• grunnleggende lese- og skriveferdigheter
• evne til å bevege seg

Det er ikke angitt noen tidsbegrensning i loven for opplæring etter § 4A-2.

2.7.6 Individuell opplæringsplan (IOP)

Alle elever som får spesialundervisning skal ha en individuell opplæringsplan (IOP). Dette følger av opplæringsloven § 5-5. Planen skal vise målene for opplæringen og beskrive innholdet. Det skal også i hovedtrekk gå fram av IOP hvordan undervisningen skal drives.

IOP skal evalueres jevnlig. Skolen skal sørge for skriftlig evaluering hvert halvår, og en kopi av evalueringen skal sendes til foreldre/foresatte, eventuelt eleven selv, og til kommunen/fylkeskommunen. Også avvikende kontraktsvilkår for lærlinger kan fastsettes i en individuell opplæringsplan, selv om lærlinger ikke har rett til spesialundervisning.

IOP etter opplæringsloven er ikke det samme som IP (individuell plan) etter helse- og sosiallovgivningen. Det er imidlertid viktig å se disse bestemmelsene i sammenheng, og det arbeides på sentralt hold for om mulig å få til en samordning av regelverket på disse områdene. To offentlige utvalg har foreslått at opplæringsloven og barnehagelovens skal få egne lovhjemler for sektorovergripende individuell planer (IP).

Alle kommuner og fylkeskommuner skal ha pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjeneste eller PPT) som sakkyndig og rådgivende instans for barnehager og skoler.

To eller flere kommuner kan samarbeide om PP-tjeneste. PP-tjenesten skal hjelpe kommunene og fylkeskommunene med å legge opplæringen best mulig til rette for elever med behov for særskilte tiltak, og sørge for at det blir utarbeidet sakkyndig vurdering når det er behov for det og/eller reglene krever det (se f eks punkt 2.1, 2.2 og 2.7.4 ovenfor).

Opplæringsloven § 5-3 angir hva en sakkyndig vurdering skal inneholde når det skal fattes vedtak om spesialundervisning etter opplæringsloven § 5-1 (elever i grunnopplæringen), § 4A-2 (voksne med rett til spesialundervisning på grunnskolens område) eller § 5-7 (spesialpedagogisk hjelp før opplæringspliktig alder).

Fylkesmannen (tidligere: Statens utdanningskontor) er tilsynsmyndighet og klageinstans for vedtak som er gjort av kommunen eller fylkeskommunen på opplæringslovens område. Foreldre kan også kontakte tilsynsmyndigheten dersom det ikke er mulig å få til en forsvarlig kommunikasjon med skolen om elevens opplæringstilbud.  

Staten har ansvar for å bygge opp spesialpedagogisk kompetanse. Det finnes statlige kompetansesentra for visse typer funksjonsnedsettelser hos barn, unge og voksne med store og særskilte opplæringsbehov. For å sikre disse gruppene et forsvarlig opplærings- og utviklingstilbud. Kompetansesentrenes arbeid er delt inn i faglige ansvarsområder som synsvansker, hørselsvansker, døvblinde, sammensatte lærevansker, sosiale og emosjonelle vansker, språk-, tale-, lese- og skrivevansker m.m.

Kompetansesentrene arbeider både på individ- og systemnivå. Sentrene driver utredningsvirksomhet og gir råd og rettledning til elever, foreldre, lærere og andre fagpersoner, deltar i forpliktende nettverksarbeid og ansvarsgrupper rundt enkeltelever, og driver til dels også egne skoletilbud. Sentrene gir dessuten råd og veiledning til opplæringsansvarlige instanser i kommuner og fylkes-kommuner. Etterutdanning og kursvirksomhet er en viktig del av sentrenes arbeid.

Se også: www.statped.no, der det finnes en oversikt over sentrene.

Statped er organisert under Utdanningsdirektoratet.

Reglene om skoleskyss står i opplæringsloven kapittel 7. Elever i første klasse som bor mer enn to kilometer fra skolen, har rett til gratis skyss. I 2. -10. klasse er grensen for gratis sats fire kilometer. Elever i grunnskolen som har særlig farlig eller vanskelig skolevei, har rett til gratis skyss uten hensyn til veilengden.

I videregående skole er grensen for gratis skyss seks kilometer, eventuelt skyssgodt-gjørelse.

På alle klassetrinn (gjelder også voksne som gjennomfører grunnskoleopplæring) har elever med nedsatt funksjonsevne eller er midlertidig skadet eller syke, rett til nødvendig (gratis) skyss uansett avstand.

I alle tilfellene har elevene krav på nødvendig reisefølge, og til tilsyn før undervisningen begynner og etter at undervisningen er slutt for dagen.

Reglene om skyss, reisefølge og tilsyn for voksne står i opplæringsloven § 4 A-7. I prinsippet gjelder de samme reglene for voksne som får grunnskoleopplæring som for barn.

Opplæringsloven kapittel 9a handler om elevenes skolemiljø. Kapittelet har en rekke bestemmelser om blant annet fysisk miljø, psykososialt miljø og forebyggende arbeid. En klar nyskapning er saksbehandlingsreglene i dette kapitlet.

Etter dette kapitlet kan en elev, foreldre eller et av rådene ved skolen der elever og/eller foreldre er representert, kan be om tiltak for å rette på forhold ved det fysiske eller det psykososiale miljøet ved skolen. Etter en slik henvendelse har skolen plikt til å behandle sakene etter reglene om enkeltvedtak (se kapittel 11).

Dersom saksbehandlingen trekker ut, kan det klages til fylkesmannen selv om det ikke er fattet vedtak i saken. Se utdanningsdirektoratets brosjyre om elevenes skolemiljø (på www.utdanningsdirektoratet.no ).

Kunnskapsdepartementet kan godkjenne oppretting og drift av private skoler. Private skoler må drive sin virksomhet på ett av følgende grunnlag (privatskolelova § 2-1):

a) religiøst

b) anerkjend pedagogisk retning

c) internasjonalt

d) særskilt tilrettelagt videregåande opplæring i kombinasjon med toppidrett

e) norsk grunnskoleopplæring i utlandet

f) særskilt tilrettelagt opplæring for funksjonshemma”

Skolene skal ha læreplaner godkjent av departementet. Opplæringsloven kapittel 9a om elevenes skolemiljø gjelder også for private skoler.

Høyere utdanning omfatter høyskoler og universiteter. Universitets- og høgskoleloven regulerer begge nivåer, og både statlige og private studiesteder.

Studiestart innebærer mange praktiske utfordringer for alle studenter. Først skal det velges studium og studiested, det skal finnes bolig, skaffes studielitteratur etc. og søkes studiefinansiering. Så skal det etableres studentnettverk på studiestedet, og et sosialt nettverk på fritiden.

Studenter med nedsatt funksjonsevne har i utgangspunktet de samme utfordringene som andre studenter. Men de som har nedsatt funksjonsevne kan oppleve tilleggsutfordringer i form av fysiske barrierer (manglende tilgjengelighet på studiestedet, i bolig og til transport), eller det kan være vanskelig – i alle fall tidkrevende – å skaffe tilrettelagt studielitteratur, få nødvendig tilrettelegging og assistanse i studiesituasjonen og ved eksamener, samt nødvendige hjelpemidler.

2.14.1 Opptak

Vilkår for opptak til høyere utdanning er studiekompetanse basert på videregående opplæring, samt eventuelle tilleggsvilkår ved enkelte utdanninger. Det finnes unntak fra det generelle kravet om studiekompetanse. Det vanligste er opptak på grunnlag av realkompetanse (gjelder søker over 25 år). Det kan også gis dispensasjon i særlige tilfeller for personer under 25 år, ved ”varig sykdom, funksjonshemning eller lignende” (forskrift om opptak til universiteter og høyskoler). Det finnes også en ordning med ”betinget opptak” for søkere som av spesielle årsaker ikke har fått avlagt eksamen i videregående opplæring. Disse studentene må som hovedregel ta manglende eksamener i løpet av første studiesemester.

”Tidlig opptak” er en ordning for søkere som allerede er studiekvalifiserte, men som trenger lenger tid til etablering og tilrettelegging på studiestedet enn andre. Disse søkerne kan få tilsagn om opptak tidligere enn andre søkere. Denne ordningen (tidligere forskriftsfestet som ”forhåndsløfte om opptak”, er nå en administrativ regel som forvaltes av Samordnet opptak (SO).

Det finnes etter hvert publikasjoner fra mange læresteder om ulike former for tilrettelegging, både generelt og ved det enkelte lærested. Se blant annet nettstedet www.universell.no, som drives av NTNU som ledd i sin rolle som ”nasjonal pådriver” innenfor universitets- og høgskolesektoren når det gjelder tilgjengelighet til høyere utdanning.

2.14.2 Læringsmiljøet

Universitets- og høyskoleloven legger stor vekt på studentenes læringsmiljø (§ 4-3). Institusjonens styre har det overordnede ansvaret for læringsmiljøet, og det stilles krav om at studentenes fysiske og psykiske arbeidsmiljø skal være fullt forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd. Det stilles krav om god fysisk tilgjengelighet, og til det fysiske læringsmiljøet er universelt utformet så langt det er ”mulig og rimelig”.

I tillegg skal institusjonen så langt det er ”mulig og rimelig” legge studiesitua-sjonen til rette for studenter med særskilte behov. Tilretteleggingen må imidlertid ikke føre til en reduksjon av de faglige krav som stilles ved det enkelte studium(§ 4-3 (5)). Individuell tilrettelegging kan være aktuell på mange områder; i undervisning, for studielitteratur, i eksamenssituasjoner etc. Det er store forskjeller mellom studiestedene for hvordan denne bestemmelsen tolkes og praktiseres.

Også den nye diskriminerings- og tilgjengelighetslovens har en bestemmelse om plikt til individuell tilrettelegging.

Stortinget har gjennom behandlingen av St.meld. nr 40 (2002-2003) pålagt studiestedene å ha kontaktperson eller rådgivningstjeneste for studenter med nedsatt funksjonsevne. Dette fungerer nokså ulikt fra studiested til studiested.

2.14.3 Individuell utdanningsplan

Universitets- og høyskoleloven § 4-2 sier: ”Mellom institusjonen og studenter som tas opp til studier av 60 studiepoengs omfang eller mer, skal det utarbeides en utdanningsplan. Utdanningsplanen skal inneholde bestemmelser om institusjonens ansvar og forpliktelser overfor studenten, og studentens forpliktelser overfor institusjonen og medstudenter.”

Foreløpig er individuell studieplan ikke tatt i bruk som et verktøy for å sikre nødvendig individuell tilrettelegging av læringsmiljøet for studenter med nedsatt funksjonsevne.

2.14.4 Studiefinansiering

Lånekassens system for studiefinansiering skal stimulere til effektive studieløp, ved at det skal lønne seg å gjennomføre studier på normert tid. Stipendandelen er avhengig av studieprogresjon; deler av studielånet blir omgjort til stipend etter antallet oppnådde studiepoeng (konverteringsregelen).

Ved forsinkelse i studiet vil det påløpe større lån, selv om stipendieringen ikke tas bort når forsinkelsen skyldes sykdom eller nedsatt funksjonsevne.

Dersom studenten på grunn av sykdom, skade eller lyte a) har fått sin evne til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) varig nedsatt, eller b) har fått sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket, kan det være aktuelt at studiet blir finansiert som ledd i yrkesrettet attføring etter folketrygdloven kapittel 11. NAV vil vurdere i hvert tilfelle om studiet er et nødvendig og hensiktsmessig tiltak for at søkeren skal skaffe seg (eller beholde) et høvelig arbeid. Hovedregelen er at det kan gis attføringsytelse i inntil tre år, men det kan gjøres unntak fra denne regelen dersom søkeren ”... på grunn av sykdom, skade eller lyte ikke kan gjennomføre en nødvendig og hensiktsmessig utdanning i løpet av tre år og er i en utdanningssituasjon som avviker vesentlig fra den som gjelder for andre.

Studentboliger omtales i kapittel 8.

• Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (2009)
• Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (2006)
• Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven 2005 - AML)
• Lov om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven 2004)
• Lov om folketrygd (folketrygdloven 1997)

Deltakelse i arbeidslivet er i stor grad nøkkelen til gode levekår, og ”arbeid for alle” er et sentralt samfunnspolitisk mål. Likevel er det mange som opplever at de ikke får et arbeid de er – eller kan bli – kvalifisert til, fordi:
-  Mange med nedsatt funksjonsevne har problemer med å få innpass i arbeidslivet.
-  Mange som får funksjonsproblemer mens de er i arbeid opplever at de etter hvert
    blir støtt ut av arbeidslivet.

Deltakelse i arbeidslivet er derfor en av de viktigste interessepolitiske sakene for funk-sjonshemmedes interesseorganisasjoner.

For noen personer er det likevel slik at deltakelse i arbeidslivet ikke er mulig – verken på kort eller lang sikt. Ytelser for de som på grunn av sykdom eller nedsatt funksjonsevne ikke kan delta på arbeidsarenaen, omtales i denne boka både i dette kapittelet og i kapittel 4 Ytelser etter folketrygdloven. NAV. 

3.1 Tilrettelegging av ordinære arbeidsplasser

Etter arbeidsmiljøloven (AML) har både arbeidsgiver og arbeidstaker plikter når det gjelder å skape helsefremmende og meningsfylte arbeidsplasser, men det er arbeidsgiver som har hovedansvaret for arbeidsmiljøet. Arbeidsmiljøet skal ivareta hensynet til alle arbeidstakeres sikkerhet, og til fysisk og psykisk helse.

AML kapittel 4 har overskriften Krav til arbeidsmiljøet. De fleste bestemmelsene i dette kapitlet gjelder for alle arbeidstakere. To av bestemmelser gjelder spesielt for arbeidstakere med redusert arbeidsevne. Disse beskrives nedenfor.

3.1.1 Arbeidsgivers generelle plikter etter AML

Arbeidsmiljøloven § 4-1 stiller et generelt krav om at arbeidsmiljøet i en virksomhet skal være fullt forsvarlig med tanke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse. Femte ledd - § 4-1 (5) - sier dessuten at atkomstveier, sanitæranlegg, arbeidsutstyr mv. så langt det er mulig og rimelig skal være utformet og innrettet slik at arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne kan arbeide i virksomheten.

Bestemmelsen innebærer at også personer med nedsatt funksjonsevne i størst mulig grad skal kunne delta i arbeidslivet ut fra sine faglige kvalifikasjoner, og ikke ut fra hvilke arbeidsplasser som er tilgjengelige. Denne bestemmelsen gjelder både for personer som har kortvarige funksjonsnedsettelser og de som har varig nedsatt funksjonsevne. Bestemmelsen er i prinsippet en fysisk tilgjengelighetsregel, og suppleres blant annet av plan- og bygningslovens krav til tilgjengelighet i publikums- og arbeidsbygninger (se kapittel 9).

3.1.2 Arbeidsgivers plikter overfor arbeidstakere med redusert arbeidsevne

§ 4-6 har overskriften Særlig om tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne. Begrepet redusert arbeidsevne er ikke det samme som nedsatt funksjonsevne. Denne paragrafen pålegger arbeidsgivere, så langt det er mulig, å iverksette nødvendige tiltak for at en arbeidstaker som har fått redusert arbeidsevne på grunn av ulykke, sykdom eller slitasje e.l. skal kunne få eller beholde et høvelig arbeid. Arbeidstakeren skal helst få anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt med særskilt tilrettelegging. Aktuelle tilretteleggingstiltak kan være endring av rutiner, anskaffelse av teknisk utstyr/hjelpemidler, ombygging på arbeidsplassen, opplæring, omskolering osv. Denne bestemmelsen viser særlig arbeidsgivers plikter for å redusere sykefravær og hindre at arbeidstakere faller ut av arbeidslivet.
Arbeidsgivere som har arbeidstakere med langvarig eller kronisk sykdom som medfører risiko for særlig stort sykefravær, kan søke NAV om at bedriften fritas for ”arbeidsgiverperioden” ved utbetaling av sykepenger (folketrygdloven § 8-20). Også arbeidstakeren selv kan søke. Se også nedenfor i punkt 4.7.3.

Dersom arbeidsgiveren setter i verk spesielle tiltak, og for eksempel investerer i ekstra hjelpemidler, vil utgifter ut over det som det er rimelig at arbeidsgiver dekker selv kunne finansieres av folketrygden.

3.1.3 Vern mot diskriminering

Arbeidsmiljøloven kapittel 13 setter forbud mot diskriminering i arbeidslivet på flere forskjellige diskrimineringsgrunnlag. Nedsatt funksjonsevne som diskriminerings-grunnlag i arbeidslivet var tidligere med i denne bestemmelsen, men er nå flyttet over til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (se kapittel 9).

3.1.4 Oppsigelsesvern ved sykdom

Arbeidsmiljøloven har regler om oppsigelsesvern ved sykdom i § 15-8. Paragrafen fastslår at en arbeidstaker som er borte fra arbeidet på grunn av ulykke eller sykdom, ikke kan sies opp av denne grunn de første 12 månedene etter at arbeidsuførheten inntrådte (arbeidsuførhetstidspunktet regnes vanligvis fra syk-meldingstidspunktet).
Dersom en arbeidstaker blir oppsagt før det er gått 12 måneder etter at arbeidsuførheten inntrådte, må arbeidsgiveren kunne bevise at oppsigelsen ikke skyldes sykdommen eller ulykken. Arbeidstakeren på sin side må dokumentere sine helseproblemer med legeerklæringer, andre medisinske erklæringer etc., dersom hun eller han vil kreve oppsigelsesvern etter denne bestemmelsen.

3.1.5 Inkluderende arbeidsliv - IA

I 2001 inngikk regjeringen og partene i arbeidslivet den første samarbeidsavtalen om ”Et mer inkluderende arbeidsliv”. Gjeldende IA-avtale gikk i perioden 2006-2009, og er forlenget til mars 2010. Avtalen har to overordnede mål:
• Å forebygge sykefravær, øke fokus på jobbnærværet og hindre ”utstøting” fra arbeidslivet
• Å øke rekrutteringen til arbeidslivet av personer som ikke har et arbeidsforhold.

Ett av virkemidlene for å oppnå målene er at en virksomhet kan bli IA-bedrift. Dette innebærer flere endringer fra gjeldende regler, blant annet at en arbeidstaker kan bruke aktiv sykmelding uten forhåndsgodkjenning fra NAV, en utvidet egenmeldingsordning, at virksomheten får en egen fast kontaktperson i NAV og en refusjonstakst for bedriftshelsetjeneste.

Partene forhandler i skrivende stund om ny IA-avtale fra 1.03.2010.

3.1.6 Tilretteleggingstilskudd for IA-bedrifter 

Også Tilretteleggingstilskudd er et eget virkemiddel for IA-bedrifter (folketrygdloven § 8-6). Tilskuddet kan gis for å stimulere arbeidsgivere til å tilrettelegge arbeidet slik at arbeidstakere kan være i arbeid på tross av helseproblemer, for eksempel:

- utprøving, tilrettelegging, opplæring eller arbeidstrening.

- tilskudd til transport til og fra arbeidsplassen der tilrettelagt arbeid bare er mulig på en annen arbeidsplass innenfor virksomheten enn der den sykmeldte til daglig arbeider.

- merutgifter til vikar/ekstrahjelp forebyggende eller ved siden av gradert sykmelding.

- støtte til kjøp av gjenstander eller arbeidshjelpemidler som ikke dekkes etter folketrygdloven § 10-5. Dermed har også arbeidstakere som ikke fyller vilkår om varig sykdom, skade eller lyte, tilgang på hensiktsmessige arbeidshjelpemidler.

- spesielle utviklingstiltak i virksomheter/enheten for å forebygge sykefravær og som underbygger delmålene i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. Konkrete eksempler på slike tiltak er for eksempel opplæring av ansatte i hvordan utstyr på arbeidsplassen skal benyttes for å unngå belastninger ved tunge løft. I dette konkrete tilfelle vil det være aktuelt å støtte kursdeltakelsen økonomisk.

3.1.7 Reisetilskudd (tilskudd ved midlertidig transportbehov)

Arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og frilansere som er midlertidig ute av stand til å reise til og fra arbeidsstedet på vanlig måte på grunn av sykdom eller skade, kan få tilskudd til dekning av nødvendige ekstra transportutgifter til og fra arbeidsstedet fra 17. sykedag (folketrygdloven § 8-14).

Dette tilskuddet skal dekke nødvendige ekstrautgifter, for eksempel taxi, men tilskuddet kan ikke være høyere enn det beløpet vedkommende ville ha fått i syke-penger i samme tidsrom. Det gis ikke reisetilskudd ved aktiv sykmelding.

Mange har varige ekstrautgifter til transport for å komme seg til og fra arbeidsstedet. Det finnes flere ordninger som kan kompensere for (deler av) slike ekstrautgifter. Gjennom NAV kan det gis stønad til anskaffelse av egen bil (se punkt 4.9.2), og/eller grunnstønad til drift av bil (se punkt 4.11.1). Det kan også gis grunnstønad for å dekke andre transportutgifter som en