Fra 1.01.2010 har barnevernloven fått en bestemmelse om individuell plan (3-2a). Bestemmelsen lyder: ”Barneverntjenesten skal utarbeide en individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester dersom det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet, og det foreligger samtykke. Barneverntjenesten skal samarbeide om planen med andre instanser barnet mottar tiltak fra.”

Bestemmelsen om individuell plan i barnevernet har en noe annerledes formulering enn i helse- og sosiallovgivningen for øvrig. Etter denne bestemmelsen er det ikke tilstrekkelig at barnet har behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, det må også vurderes om individuell plan er nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet. Erfaringen vil vise hvordan denne reservasjonen slår ut i praksis, sammenlignet med barn som får individuell plan med hjemmel i annet lovverk.