Som nevnt i innledningen til dette kapittelet, er det kommunen som i utgangspunktet bestemmer hvilke tjenester som skal ytes til den enkelte og omfanget av tjenestene. Men loven sier at tjenestene så langt som mulig skal utformes i samarbeid med klienten (§ 8-4). Paragrafen sier videre at det skal legges stor vekt på hva klienten mener.

Avgjørelser i saker om tildeling av sosiale tjenester og økonomisk stønad er enkeltvedtak etter forvaltningslovens system. Dette betyr at vedtakene – når ikke annet er bestemt - kan påklages til fylkesmannen og eventuelt bringes inn for domstolene. (Se kapittel 11 Offentlig saksbehandling).

Fylkesmannen kan i utgangspunktet prøve alle sider av det vedtaket som er påklaget. Når det gjelder innholdet i vedtaket, det vil si avveiningen av hvilket tilbud vedkommende har behov for, kan fylkesmannen likevel bare prøve om vedtaket er ”åpenbart urimelig”. I praksis er fylkesmannens prøving av den kommunale saksbehandlingen derfor vel så viktig i den enkelte saken. Fylkesmannen skal påse at forvaltningslovens saksbehandlingsregler er fulgt, for eksempel om behovet for tjenester er tilstrekkelig utredet, om klientens mening (den som søker om sosiale tjenester) er blitt hørt, og om vedtaket er tilstrekkelig begrunnet. En saksbehandlingsfeil kan gjøre kommunens vedtak ugyldig, slik at kommunen må behandle saken på nytt.

I de tilfellene der det er aktuelt å gjøre vedtak som innebærer bruk av tvang og makt, har loven egne saksbehandlingsregler og egne klage- og overprøvningsregler (se ovenfor).