5.6.1 Retten til å bli pasient, og retten til helsehjelp

Begrepet pasient er i denne sammenhengen et juridisk begrep som gir en gruppe mennesker rettigheter etter en bestemt lov – pasientrettighetsloven. Det er derfor ingen grunn til å prøve å avskaffe eller erstatte begrepet pasient. Etter lovens § 1-3 er en pasient en person som henvender seg til helsetjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helsetjenesten gir eller tilbyr hjelp i det enkelte tilfelle. Pasientrettighetsloven gir en oversikt over den rettslige situasjonen til pasienter.

Loven fastslår i hvilke tilfeller en pasient har rett til helsehjelp og til syketransport (kapittel 2). Retten til helsehjelp omfatter rett til øyeblikkelig hjelp, og hjelp fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten på nærmere fastsatte vilkår.

Etter hvert har pasientrettighetsloven fått bestemmelser om individuelt fastsatte frister for når helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten senest skal gis. Hovedprinsippet er at folk ikke skal gå glipp av nødvendig behandling fordi de må vente på å slippe til.

En forskrift til loven – prioriteringsforskriften – presiserer de vilkårene som stilles for at pasienter skal få rett til vurdering og behandling i spesialisthelsetjenesten innen de fastsatte fristene. I dag blir denne retten gjerne kalt rett til prioritert helsehjelp.

Ved henvisning til spesialisthelsetjenesten har det regionale helseforetaket ansvaret for at hjelpen gis innenfor de individuelt fastsatte tidsfristene. Helseforetaket har også ansvar for å skaffe tilfredsstillende tilbud dersom fristene ikke kan overholdes, eller den nødvendige behandlingen ikke er tilgjengelig innenfor det regionale helseforetaket. Dette kan være tilbud ved annet sykehus eller eventuelt i utlandet.

Ved brudd på vurderings- og behandlingsfristene kan pasienter kontakte Helseøkonomiforvaltningen (HELFO), der HELFO Servicesenter har som oppgave å hjelpe pasienter med å få oppfylt pasientrettighetene på dette området. Se www.helfo.no

5.6.2 Rett til fritt sykehusvalg

Det er også i pasientrettighetsloven at reglene om fritt sykehusvalg i hele landet (på samme behandlingsnivå) står (§ 2-4). En pasient som blir henvist til vurdering/ undersøkelse eller behandling i spesialisthelsetjenesten har rett til å velge hvilket sykehus eller behandlingssted hun eller han ønsker å komme til. Pr i dag gjelder denne retten all planlagt undersøkelse og behandling innenfor fysisk helse (soma-tikk), psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.

Retten til å velge behandlingssted gjelder alle offentlige sykehus og distriktspsykiatriske sentre som eies av et regionalt helseforetak, samt private sykehus som har inngått avtale med et regionalt helseforetak. Sykehusene som er omfattet av ordningen må ta imot alle pasienter som søker seg dit, uavhengig av bosted. Dersom det er kapasitetsproblemer, kan et sykehus likevel avvise pasienter fra andre bostedsregioner for å prioritere pasienter fra egen bostedsregion.

Mer informasjon om retten til fritt sykehusvalg på www.frittsykehusvalg.no

5.6.3 Rett til medvirkning og til informasjon

Etter pasientrettighetsloven kapittel 3 har en pasient rett til å være aktivt deltakende og medvirke når hun eller han får helsehjelp, og har rett til å medvirke når det skal tas valg om hva som skal gjøres og på hvilken måte. Retten til medvirkning gjelder alle former for helsehjelp; både forebygging, undersøkelse, diagnostisering, pleie, behandling og rehabilitering. Hvordan pasienten medvirker må tilpasses den enkelte pasients individuelle forutsetninger. Retten til medvirkning henger nært sammen med retten til å få informasjon og retten til å samtykke til helsehjelp.

En pasient har rett til å få informasjon om sin egen helsetilstand og om den helsehjelpen han/hun mottar, dvs. informasjon om behandling, pleie, omsorg, diagnostikk eller undersøkelse. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger ved helsehjelpen. Informasjonen må være god nok til at pasienten har et tilstrekkelig grunnlag til å medvirke og ta valg om egen helse, og må tilpasses pasientens forutsetninger som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Hva som kreves av innholdet og omfanget av informasjonen vil også avhenge av situasjonen. Det betyr at det ikke kan stilles samme krav til informasjonen som gis ved akuttinnleggelser og øyeblikkelig hjelp-situasjoner som ved langvarig behandling.

Det helsepersonellet som til enhver tid er i kontakt med pasienten, har plikt til å gi informasjon og svare på spørsmål. Det skal i tillegg utpekes en person i helseinstitusjonen som er ansvarlig for at pasienten faktisk får informasjon og at informasjonen er god nok. Pasienten kan henvende seg til denne personen for å få fullstendig informasjon.

Ved skade i forbindelse med behandling har helsepersonell plikt til å informere om at skade har oppstått. Pasienten skal også gjøres kjent med adgangen til å søke erstatning hos Norsk Pasientskadeerstatning. Dette gjelder også dersom det etter at behandlingsopplegget er avsluttet viser seg at pasienten er påført betydelig skade, eller det er oppstått alvorlige komplikasjoner som følge av helsehjelpen. 

5.6.4 Samtykke

Hovedregelen er at helsehjelp er frivillig. Det kreves derfor samtykke fra pasienten før behandling eller annen helsehjelp kan gjennomføres. Dette er nedfelt i pasientrettighetsloven kapittel 4. Både muntlig og stilltiende samtykke kan vanligvis aksepteres. Pasienten må ha fått tilstrekkelig informasjon til å kunne foreta et forsvarlig valg. Informasjonen må være tilpasset den enkelte pasient, for eksempel må det brukes tolk dersom dette er nødvendig for at pasienten skal forstå informasjonen.

Alle personer over 18 år kan samtykke til å motta helsehjelp, med mindre pasienten åpenbart ikke er i stand til å forstå hva han/hun samtykker til. Dersom en person ikke selv kan samtykke til helsehjelpen, kan andre samtykke på vegne av pasienten så sant pasienten ikke faktisk motsetter seg helsehjelpen. Det er spesialregler for de tilfelle der en pasient uten samtykkekompetanse motsetter seg helsehjelpen (pasientrettighetsloven kapittel 4a).

Ungdom i alderen 16 til 18 år kan i utgangspunktet også samtykke til å motta helsehjelp på lik linje med personer over 18 år. For barn under 16 år er det i utgangspunktet foreldrene eller andre med foreldreansvaret som kan samtykke til helsehjelp.

Pasienter som har samtykket til helsehjelp kan trekke sitt samtykke tilbake. Helsepersonell må i så fall gi nødvendig informasjon om følgene av at helsehjelpen avsluttes. Dersom pasienten ønsker å trekke tilbake samtykket, skal dette normalt respekteres.

5.6.5 Taushetsplikt og journalinnsyn

Helsepersonell har taushetsplikt om pasientens helse, sykdom, behandling og andre personopplysninger. Opplysninger til annet helsepersonell som deltar i behandlingen av pasienten kan gis videre dersom pasienten ikke motsetter seg dette.  Pasienten kan gi samtykke til at taushetsbelagte opplysninger gis videre til andre. I særlige tilfeller kan eller skal helsepersonellet fravike taushetsplikten, og dette gjelder tilfeller hvor helsepersonell har opplysningsrett eller –plikt. Helsepersonell har for eksempel plikt til å underrette barnevernet dersom de har grunn til å tro at barn blir mishandlet hjemme, eller at det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Hvis taushetsplikten settes til side, har pasienten i de aller fleste tilfeller rett til å bli gjort kjent med hvem som har fått opplysninger, og hvilke opplysninger som er gitt.

Pasientjournalen er underlagt taushetsplikt, og skal skjermes mot innsyn fra uvedkommende. Pasienten bestemmer i utgangspunktet selv hvem som skal ha innsyn i journalen, og kan for eksempel samtykke til at pårørende får se hele eller deler av journalen. Det betyr at pasientens nærmeste pårørende ikke har en automatisk rett til å få se journalen.

Dersom pasienten ber om journalinnsyn, skal han eller hun få en kopi av journalen, eventuelt mot betaling for kopien. Pasienten har rett til å få forklart faguttrykk og andre forhold av betydning for å forstå innholdet i journalen. I helt spesielle tilfeller kan helsepersonellet nekte pasienten innsyn i hele eller deler av journalen. Pasienten kan i tilfelle klage på denne avgjørelsen til Helsetilsynet i fylket.

Hvis pasienten selv åpenbart ikke er i stand til å ivareta sine interesser, har både pasienten og pasientens nærmeste pårørende rett til å få se journalen. Nærmeste pårørende har også rett til innsyn i journalen etter en pasients død, dersom ikke særlige grunner taler mot dette.

5.6.6 Barn som pasienter

Kapittel 6 i pasientrettighetsloven gir særlige rettigheter til barn som er pasienter. Barn under 18 år har for eksempel rett til samvær med minst en av foreldrene eller andre med foreldreansvaret under opphold i sykehus eller annen helseinstitusjon. Retten til å ha foreldre hos seg gjelder også for barn som er innlagt i en institusjon som er en del av det psykiske helsevernet. Omfanget av samværet må imidlertid vurderes ut i fra barnets sykdomstilstand. Sykehuset plikter å legge til rette for samværet. Det vil bl.a. si at foreldre skal gis tilbud om overnatting og å spise sammen med barnet.

Barn har rett til å bli aktivisert, og de har rett til undervisning under opphold i helseinstitusjon i den grad det er forsvarlig ut i fra barnets helsesituasjon.  Helsepersonellet skal informere om hvilke tilbud som foreligger, og om hvor man kan henvende seg for å få ytterligere bistand. Barns rett til undervisning reguleres av opplæringsloven og en forskrift til spesialisthelsetjenesteloven.

Den helserettslige myndighetsalder er 16 år. Det vi si at når pasienten er under 16 år, er det foreldrene eller de som har foreldreansvaret som representerer barnet. Foreldre har som hovedregel rett til informasjon og kan ta avgjørelser om barnets helse. Barn har imidlertid rett til økende grad av medbestemmelse med alderen, og fra 12 år har barn rett til å bli hørt når det gjelder egen helse og behandling. Også yngre barn skal lyttes til, ut i fra barnets utvikling og modenhet.

Når man er fylt 16 år, har man altså rett til å få informasjon og ta avgjørelser om egen helse. Helsepersonellet har i utgangspunktet taushetsplikt overfor foreldre og andre pårørende til pasienter som er over 16 år. Det vil med andre ord si at når man har man fylt 16 år, kan man bestemme om foreldre skal informeres eller ikke. Det finnes imidlertid unntak fra dette.

5.6.7 Pasient- og brukerombud

Pasientrettighetsloven kapittel 8 har regler om at det skal være pasient- og brukerombud i alle fylker. har regler om at det skal være pasient- og brukerombud i alle fylker. Pasient- og brukerombudet skal arbeide for å ivareta pasientens og brukerens behov, interesser og rettssikkerhet overfor helsetjenesten og sosialtjenesten, og for å bedre kvaliteten i tjenestene. Det betyr at disse ombudene nå har oppgaver både på kommunalt nivå og i spesialisthelsetjenesten.

Ombudet kan gi råd, veiledning og informasjon om rettigheter som pasient, bruker eller pårørende. Pasient- og brukerombudet kan også bistå med å formulere og videreformidle spørsmål eller med å utarbeide og sende klage til rette instans.
Se nettstedet www.pasientogbrukerombudet.no

5.6.8 Klager på manglende helsehjelp og klager på helsetjenester

De fleste avgjørelser som tas innenfor helsetjenesten er såkalte faglige avgjørelser (se for eksempel punkt 11.2 nedenfor), og dermed ikke enkeltvedtak i forvaltnings-lovens forstand. Forvaltningslovens klageregler gjelder derfor i utgangspunktet ikke for slike avgjørelser. Det betyr at forvaltningslovens klagesystem heller ikke kan brukes. To unntak fra dette er vedtak om hjemmesykepleie, og vedtak om tildeling eller bortfall av plass i sykehjem. Slike vedtak er enkeltvedtak.

Det finnes imidlertid et eget sett med klageregler i pasientrettighetsloven, for at pasienter og eventuelt pårørende skal kunne få en ny vurdering av om de har fått nødvendig helsehjelp, om helsehjelpen har vært forsvarlig og om rettighetene for øvrig etter loven er oppfylt.

Klagereglene er samlet i pasientrettighetsloven kapittel 7. Et hovedprinsipp i kapittel 7 er at pasient eller pårørende først skal henvende seg direkte til helsetjenesten, og forsøke å få løst de problemene som er oppstått. Dersom dette ikke fører fram, kan det på visse vilkår klages til Helsetilsynet i fylket. Men uavhengig av de formelle klagereglene, kan enhver gjøre Helsetilsynet som tilsynsorgan oppmerksom på det som oppfattes som svikt og mangler innenfor helsetjenestene.

5.6.9 Planlagt lovreform i helse- og omsorgstjenesten

I forbindelse med iverksettingen av Samhandlingsreformen (foreløpig dato 1.01.2012) arbeider Helse- og omsorgsdepartementet med forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Et høringsnotat med lovforslag har vært ute på høring med frist 18.01.2011. Lovforslaget innebærer blant annet en grunnleggende strukturendring når det gjelder lovgivning og organisering av de kommunale helsetjenestene, omsorgstjenestene og sosialtjenesten utenom NAV.