Skattytere som har hatt usedvanlig store utgifter på grunn av varig sykdom eller annen varig svakhet, vil etter skl § 6-83  kunne få særfradrag for utgiftene. Det må dreie seg om utgifter vedkommende ikke ville hatt dersom hun eller han ikke hadde hatt sykdommen eller ”varig svakhet” – (lovens begrep), og utgiftene må ha oversteget kr 9180 i inntektsåret 2011. Minimumsgrensen på kr 9180 gjelder ikke dersom det dreier seg om tilsynsutgifter til et barn med kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne.
For å få særfradrag må det legges fram legeattest som bekrefter sykdommen(e), og legeattesten må også sannsynliggjøre en årsakssammenheng mellom sykdommen(e) og de utgiftene skattyteren krever særfradrag for.

Skattyteren må ha dekt de kostnadene det kreves særfradrag for av egne midler. Dette må enten dokumenteres ved hjelp av kvitteringer og lignende, eller sannsynliggjøres på annen måte.

Det er en forutsetning at de utgiftene som er påløpt ikke er kostnader til pleie og/eller opphold i institusjon. Utgiftene til privat helsetjeneste utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen kan bare trekkes fra dersom et tilsvarende tilbud ikke gis av norsk offentlig helse- og sosialvesen. I tilfelle det skal gjøres et slikt fradrag, må helsemyndighetene ha vurdert det oppsøkte helsetilbudet som faglig forsvarlig (se nedenfor i punkt 10.6.5). Det gis heller ikke fradrag i forbindelse med helsereiser.

Skatteloven setter ingen spesielle krav til type helseproblem for å få skattelettelse, men det stilles altså krav om at sykdommen skal være varig. Dette omfatter alle slags sykdommer som antas å vare minst to år. Varig svakhet tilsvarer nedsatt/redusert funksjonsevne, og her gjelder det samme varighetskravet.

10.6.1 Hva er særdeles store sykdomsutgifter?

For at utgiftene skal være usedvanlig store, som er lovens krav, må utgiftene ha oversteget kr 9180 i 2011. Utgiftene som skattyteren selv har hatt, kan legges sammen med tilsvarende utgifter for noen hun eller han forsørger.

Dersom skattyteren bare bor i Norge en del av året, reduseres fradraget forholdsmessig (skl § 6-85).  

10.6.2 Eksempler på kostnader som kan gi rett til særfradrag

Som et utgangspunkt kan det kreves fradrag for alle utgifter som direkte eller indirekte har sammenheng med sykdom. Eksempler på utgifter som kan trekkes fra er egenandeler til helsetjenester som ikke dekkes av frikort (tak 1 og 2, se pkt 4.5), medisiner etc. som ikke dekkes gjennom trygdereglene, egenandeler til hjemmehjelp og utgifter til spesielle dietter.

Utgifter til leid hjelp til pleie og til husarbeid, snømåking etc. kan trekkes fra, dersom det kan sannsynliggjøres at dette er utgifter som ikke ville påløpt dersom vedkommende ikke var syk eller hadde nedsatt funksjonsevne.

Også utgifter på grunn av unormalt stor klesslitasje, utskifting av sengetøy, tepper osv, kan helt eller delvis være en sykdomskostnad som kan gi rett til særfradrag dersom utgiften ikke er kompensert med grunnstønad.

Og dersom vedkommende har betalt høyere forsikringspremie på grunn av kronisk sykdom etc., er dette eksempel på en sykdomskostnad som kan gi rett til særfradrag.

10.6.3 Eksempler på kostnader som ikke gir rett til fradrag

Regelen er at særfradrag bare blir aktuelt for de utgiftene som ikke dekkes av andre ytelser, for eksempel gjennom grunnstønad og/eller hjelpestønad etter folketrygdloven. Men dersom andre offentlige ytelser bare dekker utgiftene delvis, kan det være aktuelt å kreve særfradrag for det overskytende.

Når det gjelder påkostninger og for eksempel ombygging/tilpasning av bolig, vil det til vanlig ikke være fradragsrett for kostnader som høyner boligens salgsverdi. Kan det sannsynliggjøres at påkostningene bare er gjort på grunn av sykdom – og ikke som ledd i vanlig vedlikehold av boligen – kan de likevel gi rett til fradrag.

Utgifter til bilhold regnes i utgangspunktet som kostnader som er uavhengig av sykdommen eller den nedsatte funksjonsevnen. Men det stiller seg annerledes dersom det dreier seg om en bil skattyteren er avhengig av på grunn av sykdommen, og som er spesialtilpasset til ham eller henne. Utgifter som ikke dekkes av grunnstønad til drift av bilen vil da kunne gi grunnlag for særfradraget. Også kjøring i vanlig bil vil kunne godkjennes, for eksempel kjøring til behandling etc. Fradragssatsen på kr 1,50 (inntektsåret 2009) for reise mellom hjem og arbeidssted vil da kunne nyttes.

10.6.4 Særfradragets størrelse

Når godkjente kostnader overstiger kr 9 180, settes fradraget til de faktiske kostnadene. Det er ikke øvre begrensninger i beløpet som kan trekkes fra.

Minimumsgrensen på kr 9180 gjelder ikke dersom det dreier seg om tilsynsutgifter til et barn med kronisk sykdom eller nedsatt funksjonsevne.

10.6.5 Saksbehandlingen

Skattyteren må selv sette fram krav om særfradrag for store sykdomsutgifter. Skattekontoret skal veilede personer som har spørsmål i forbindelse med særfradragene. Men ved skattekontoret finnes det ikke medisinsk kompetanse, og en kan derfor ikke vente at saksbehandleren på skattekontoret skal ”forstå” de helseproblemene den enkelte har. Skattekontoret bruker legeerklæringer og annen dokumentasjon, samt ”Lignings-ABC” som veileder i disse sakene. Lignings-ABC ligger på nettstedet www.skatteetaten.no, og kan også kjøpes i bokhandelen.

Skattekontoret skal selv avgjøre krav om særfradrag, men kontoret kan forelegge visse spørsmål for fylkesmannen til avgjørelse først:

Fylkesmannen kan for det første ta stilling til om den behandlingen det kreves særfradrag for, er foretatt utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen.
Hvis svaret på dette spørsmålet er ja, skal fylkesmannen uttale seg om hvorvidt den samme behandlingen ville vært tilgjengelig innenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen.

Hvis behandlingen ikke er tilgjengelig innenfor norsk offentlig helse- og sosialtjeneste, skal fylkesmannen deretter uttale seg om den be- handlingen en har oppsøkt er faglig forsvarlig.

Sagt på en annen måte; skattefradrag for usedvanlig store sykdomsutgifter kan altså gis til skattytere som har fått behandling fra et behandlingssted utenom norsk offentlig helse- og sosialtjeneste (for eksempel privat behandler eller behandlingssted uten driftsavtale med regionalt helseforetak). Vilkåret er at den samme behandlingen ikke ville vært tilgjengelig innenfor norsk offentlig helse- og sosialvesen. Det er dessuten et krav at det tilbudet en har oppsøkt har vært faglig forsvarlig. 

Dersom skattekontoret avslår kravet om særfradrag, og de spørsmålene som er nevnt ovenfor ikke har vært forelagt fylkesmannen, kan skattyteren i klagerunden kreve at fylkesmannen avgjør disse spørsmålene.