Som pasientskade regnes skade noen har fått under veiledning, undersøkelse, diagnostisering, behandling, ekspedisjon av legemidler fra apotek (men legemiddelskader i seg selv har en egen erstatningsordning, se punkt 10.3), pleie, vaksinasjon, prøvetaking, analyse av prøver, røntgen, forebygging av helseskader, medisinsk forsøksvirksomhet samt donasjon av organer, blod og vev.

Den store forskjellen mellom reglene for pasientskadeerstatning og de alminnelige erstatningsreglene, er at det etter pasientskadeloven ikke er et krav om at skaden må være påført som følge av en uforsvarlig handling for å gi rett til erstatning. Det er tilstrekkelig at det har skjedd en skade som følge av helsehjelp i en av de situasjonene som er beskrevet ovenfor. Det er likevel visse begrensninger i retten til erstatning for pasientskade.

En pasient har rett til informasjon både om at vedkommende er påført en skade og om erstatningsreglene (pasientrettighetsloven § 3-2, fjerde ledd).

Pasientskadeloven gir nå pasienter det samme erstatningsrettslige vernet uansett om de er behandlet i privat eller offentlig helsetjeneste. Pasientskader som har oppstått før 1.01.2009 blir behandlet etter de tidligere reglene, der det blant annet skilles mellom privat og offentlig helsetjeneste.

Man kan få erstatning for økonomisk tap, for eksempel utgifter til behandling, medisiner, transport, inntektstap og tap av forsørger. Ved varig og betydelig skade kan det være aktuelt med menerstatning. 

Pasientskadeloven forvaltes av Norsk Pasientskadeerstatning (NPE), som er et forvaltningsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. NPE kan dekke advokatutgifter i visse tilfeller, og pasienten kan kreve å få en forhåndsavgjørelse av hvilke advokatutgifter som vil bli dekket.