Gå til hovedinnhold på siden Gå til hovedmeny

Aktuelt / Ingen fordel ved å flytte hjelpemidler

Ingen fordel ved å flytte hjelpemidler

En fersk rapport avdekker at forslaget om å flytte ansvaret for fastmonterte hjelpemidler i bolig til kommunene, ikke vil ha noen nytteverdi for brukere. 

Blir bolighjelpemidler overført til kommunene kan det bety høye kostnader og stor risiko for om brukerne får den tjenesten de har behov for.

Dette er blant funnene i rapporten som ble lagt frem av analyseselskapet Menon Economics

Ut ifra rapportens konklusjoner, er FFO tydelig på at forslagene til Ekspertutvalget for hjelpemiddelordningen ikke har noen nytte for verken kommune eller brukere. Det er ingen som tjener på dette.

Tvert imot vil brukere og pårørende tape på at de mister sine rettigheter i folketrygden. Dagens rettighetsbaserte system fungerer som en form for sosial forsikring for alle innbyggere. Får man et behov får man dekket det uavhengig av alder, bosted, økonomi eller annet. Dette er en trygghet for hele befolkningen. Tap av rettigheter gir derfor en samfunnsøkonomisk kostnad som bæres av brukerne og landets innbyggere.

FFO reagerer på forslaget om å overføre ansvar for ombygging og tilrettelegging som krever fastmontering, til Husbanken. Når Stortingsmeldingen om kommunereformen kom var regjeringens forslag å flytte ansvar for det de kalte «basishjelpemidler» til kommunene. Det var aldri snakk om å flytte ansvar for kompliserte hjelpemidler som fastmonterte hjelpemidler i bolig.

Vi reagerer også på at utvalgets vurderinger og forslag i liten grad bygger på dokumentasjon, disse er nesten fraværende på boligområdet.

Usikkerhet for brukere

Menon trekker frem at det er grunn til å tro at brukerne ikke vil få dekket sitt behov for hjelpemidler. Overgang til en tilskuddsordning innebærer at man får en begrensning på hvor mye av samfunnets ressurser som skal tilføres hjelpemiddelformidlingen hvert år, og det er dermed grunn til å tro at brukernes behov ikke dekkes fullt ut. Brukerne må potensielt finansiere resten selv. Det fører til økte kostnader og tapt nytte for brukerne.

I tillegg trekker Menon frem at dekningsgraden vil kunne variere fra kommune til kommune ettersom kommunene selv står fritt til å prioritere hjelpemiddelområdet. Kvaliteten i tilbudet vil dermed kunne variere avhengig hvor i landet brukerne bor.

Når det gjelder de samfunnsøkonomiske nytteeffektene av forslaget, konkluderer Menon med at det er vanskelig å synliggjøre hvordan dette vil påvirke kommunens insentiver til å satse mer på varige løsninger for en tilgjengelig boligmasse. Grunnen til det er for det første at hjelpemidlene finansieres gjennom Husbankens tilskudd, ikke direkte gjennom kommunenes budsjetter. Hvordan kommunene da skal få de riktige intensivene til å satse på tilgjengelige boliger er ikke klart. Kommunene vil imidlertid få økte utgifter i form av drifts- og administrasjonskostnader som følge av utvidet ansvar.