Gå til hovedinnhold på siden Gå til hovedmeny

Aktuelt / Ingen likte barnet mitt

Ambika Acharya: Ingen likte barnet mitt

Ikke før Ruba var to år gammel fikk foreldrene vite at datteren var født med Down syndrom. - Jeg var sikker på at det var min skyld. At jeg hadde gjort noe galt før jeg ble gravid, forteller moren Ambika Acharya.

Hun er en av mødrene som hjelper til på en skole for utviklingshemmede barn i Nepals hovedstad Katmandu. En av oppgavene der er å gi barna trening i å gå på toalettet. Da Rupa var liten fikk ikke Ambika noe støtte fra familien, og var mer eller mindre alene om å ta vare på datteren. Hele tiden hadde hun en sterk følelse av at det var hun som hadde forårsaket datterens utviklingshemning.

Ambika Acharya fra Nepal sammen med datteren Rupa.- Jeg fikk ingen støtte fra slektningene mine. De ville ikke komme i nærheten av datteren min. De spurte heller ikke om hva som feilet henne. Ingen brydde seg om Rupa. Jeg ble ikke invitert til sosiale sammenkomster med familien. Mannen min var heller ikke særlig støttende, men det endret seg etter at Rupa skadet seg i en ulykke, sier Ambika.

Tok på seg skylden

Stigma er et utbredt problem i Nepal, og det rammer kvinner ekstra hardt. Dersom et barn fødes med en funksjonshemning eller noen i nær familie blir syk tar ofte kvinner på seg skylden.

Mannen til Ambika var syk da hun gikk gravid med Rupa. Hun forteller at hun trodde det var hun som var skyld i hans sykdom. Hun var bekymret for ham, og har derfor trodd at dette er årsaken til at hun fødte en jente med utviklingshemning.

- Noen ganger får jeg følelsen av at enkelte mener jeg burde ha fjernet barnet, sier hun lavmælt.

Rett etter fødselen fikk nemlig Rupa den samme sykdommen som faren. I tillegg hadde familien to andre barn å ta seg av. Situasjonen ble ikke noe enklere da det viste seg at det yngste barnet, i likhet med mange andre barn med Down syndrom, ble født med en hjertefeil og måtte opereres. Den fikk familien dekket av hæren, der faren jobber.

- Det tok to år før Rupa fikk operasjon. Det var så vidt legen gadd å bruke tid på henne. Vi forstod ikke hvorfor datteren vår var så svak. En fortalte at vi måtte gi henne god mat. Jeg gjorde det jeg kunne, men det hjalp ikke for utviklingen hennes.

Falt ut av vindu

Da Rupa var tre år gammel falt hun ut av et vindu fra andre etasje og skadet seg. Hun fikk blant annet et beinbrudd som tok fem måneder å lege. Først da forsto faren at han måtte begynne å passe bedre på datteren sin. Down syndrom var ikke noe som ville forsvinne, men en varig tilstand. Til slutt aksepterte han datteren slik hun er. Etter beste evne gjør han nå det beste ut av situasjonen.

Byttet skole

Etter hvert fikk Rupa starte ved den lokale skolen og var der i fem år. Der lærte hun alfabetet, hun kledde seg i skoleuniform slik som søstrene gjorde og hun lekte med andre barn etter skolen. Da Ropa kom i puberteten og fikk sin første menstruasjon valgte foreldrene, i likhet med mange andre, å ta datteren ut av skolen. Dette for å verne henne mot potensielle overgripere. Dessuten trives hun ikke like godt på skolen da.

- Hun trives mye bedre her hun er nå. Hun tar ofte vare på de minste barna, har lært seg klokka og er mottakelig for læring, forteller moren.