Gå til hovedinnhold på siden Gå til hovedmeny

Aktuelt / - Jeg fryktet for livet mitt

- Jeg fryktet for livet mitt

- Nå dør jeg! Det var dette Pawan Ghimire (33) fryktet da han ble fraktet med helikopter til sykehuset i Nepalgunj, en by i den midtvestre regionen av Nepal. Like før hadde han utløst en mine på veien han var sendt ut for å inspisere.

- Det sa pang og jeg ble kastet flere meter bakover. Deretter ble alt svart. Jeg var så vidt ved bevissthet, men kunne med hånden kjenne at de var noe galt med øynene mine. Det ene øyeeplet hang ned langs kinnet, forteller han.

Våpenhvile i borgerkrigen
Historien som Pawan Ghimire forteller starter i Kalikot, midtvest i det fattige fjellandet. Året er 2003 og det er inngått foreløpig våpenhvile i borgerkrigen som startet i 1996. Pawan er offiser i den nepalske regjeringshæren og fienden er den maoistiske opprørsgeriljaen. I løpet av den ti år lange borgerkrigen mistet mer enn 16 000 mennesker livet, mens mange fikk varige skader og traumer. Pawan er en av dem. Han ble blind på begge øynene.

Pawan Ghimire fra Nepal.

Den fatale julidagen er Pawan i Nagma på grensen til Kalikot og Jumla. Han har fått i oppgave å sjekke ut en veistrekning som er under utbygging for miner og andre eksplosiver, som fienden kan ha lagt ut.

Pawan var soldat under borgerkrigen i Nepal. Selv når han forteller den dramatiske historien om skaden sin har han et smil på lur.

Reddet av ryggsekken
- Klokken var 10.30 på formiddagen og jeg hadde gått i tre timer. Det var stekende hett, og svært krevende forhold. På min venstre side på veien er det en skrent, på den høyre en frådende elv med strie strømmer. Plutselig hører jeg et stort drønn. Deretter blir jeg kastet flere meter til siden. Den tunge ryggsekken redder meg fra å havne i elva. Hadde jeg gjort det ville jeg nok ikke overlevd, forteller Pawan.

Etter 45 minutter blir han hentet av et militærhelikopter som frakter han til sykehuset i den nærmeste byen.

- Jeg visste ikke omfanget av skaden da, men fryktet at jeg skulle dø. Og jeg husker at jeg tenkte at dersom jeg døde ville jeg heller bli kastet i elven framfor å bli sendt hjem til familien, sier han.

Det hastet med å få behandlet øyeskadene. Pawan sendes derfor raskt videre til militærsykehuset i Katmandu. Der blir han i en måned. Synet på venstre øye er tapt for alltid, men han har fortsatt et håp om å beholde litt av synet på høyre øye. Men slik går det ikke. For å få spesialister til å se på øyeskaden sendes han videre til et sykehus i Hyderabad i India. Der slår legene fast at synet kunne vært reddet dersom han hadde kommet to uker tidligere.

- Nå som jeg lever i totalt mørke er det bittert å vite at det bare stod om to uker, sier Pawan.

Ble deprimert
Selv om han var soldat i hæren og forberedt på at noe kunne skje, kom skaden som et sjokk. Spesielt når det skjedde i en fredelig periode med våpenhvile.

- Etter ulykken var livet mitt et fullstendig rot og kaos. Jeg var svært deprimert. Allikevel bestemte jeg meg for å kjempe og leve videre. Dette var spesielt med hensyn til min mor, som fikk et så stort sjokk at hun aldri ble seg selv igjen. Hun ble svært redusert og døde fem år senere. Og nå har faren min fått kreft. Det ser ut som at ulykker forfølger meg, sier han alvorstungt.

Sviktet av vennene
I Nepal er det knyttet mange fordommer til mennesker som har en funksjonshemning. Dette gjeler også for de som blir skadet i krig. Pawan forteller at de gamle vennene ikke lenger vil ha noe med ham å gjøre. De har sluttet å invitere ham i bryllup og andre sosial sammenkomster, og tar ikke lenger kontakt.

- Deres uvitenhet går ut over meg. Nå som jeg ikke kan se lenger har jeg blitt en ikke-eksisterende person som de ikke har noe nytte av lenger. De skulle bare visst, sier han.

Vendepunktet
Pawan forteller videre at han er glad for at han tok kontakt med Nepal Accosiation of the Blind. Dette ble et vendepunkt. Møte med andre blinde personer ble en tankevekker, og satte hans egen situasjon i perspektiv.

- Jeg traff folk der som hadde det langt mer stritt enn meg, men som hadde forsonet seg med livet som blind og forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen. De virket tilfredse med livet selv om de ikke kunne se. Selv var jeg langt mer privilegert enn de fleste av dem, med eget hus her i Katmandu og en stor ressurssterk familie som støttet meg.

Huset i Katmandu deler han med sin far, kone og to døtre på fire år og 16 måneder. I tillegg har han fire søsken som alle jobber i politiet.

- Barna er øynene mine nå. Datteren min på fire år er svært hjelpsom. Til og med den minste forstår at pappaen hennes ikke kan se, sier han.

Typisk boligområde i sentrum av Katmandu, hovedstaden i Nepal.

Pawan bor i Katmandu, hovedstaden i Nepal, i likhet med 5 millioner andre. I løpet av borgerkrigen var det mange som flyktet hit fra landsbygda fordi de fryktet å bli tvangsrekruttert til maoistenes opprørsgerilja.

Fant lykken i cricket
Selv om Pawan hadde mistet synet på begge øynene hadde han lyst til å gjøre mye mer ut av livet sitt. Gjennom organisasjonen for blinde fikk han kjennskap til at Pakistan har egne lag for blinde cricketspillere. Dette er en sport han kjente godt til, men ikke at man kunne spille cricket som blind.

- Jeg tok derfor initiativet til å starte et eget cricketlag. Vi har nå klart å få med 50 personer som er helt blinde slik som meg selv, og 400 personer med ulike synshemninger. I tillegg har vi klart å få med 100 kvinner, og Nepal er det første land i verden med eget kvinnelag for synshemmede. Du kan lese mer om oss på www.cabnepal.com, sier Pawan stolt.

I desember 2012 skal laget delta i verdensmesterskapet i cricket i India. I følge Pawan er dette den beste form for rehabilitering.

- Cricket gjør deg fysisk god og er bra for balansen, sier han.

Usikker på framtiden
Etter all motgangen til tross framstår Pawan som en svært optimistisk og positiv person. Men på et punkt blir han alvorlig. Det er når jeg spør om framtiden og hva han skal gjøre da. Etter skaden ble han forfremmet med to grader, fra offiser til kaptein først. Deretter til major nå nylig. Han er nå tilknyttet opplæringsenheten til regjeringshæren. Lønnen han mottar der er akkurat nok til at de klarer seg. Han vet ennå ikke hvordan familien skal klare å betale for døtrenes skolegang.

- Tidligere jobbet kona mi også, men hun er nå hjemme for å pleie min kreftsyke far. Vi får se hva framtiden bringer, avslutter Pawan.