Gå til hovedinnhold på siden Gå til hovedmeny

Aktuelt / - Jeg fikk ingen støtte etter ulykken

- Jeg fikk ingen støtte etter ulykken

Dersom en kvinne i Nepal blir syk eller skadet i løpet av livet blir hun ofte straffet for det. Krishna Nepali er en av dem. Hun ble utestengt fra sin egen familie og forlatt av ektemannen etter at hun ble påkjørt av en buss.

Krishna Nepali fra Nepal.Ikke bare ble hun forlatt, hun ble også alene om forsørgeransvaret for sine to sønner. Ulykken skjedde da Krishna var 18 år, og 6 måneder etter at hun hadde giftet seg. Skaden var så alvorlig at hun måtte amputere venstre bein. Hun viser meg protesen som erstatter beinet, og forteller at hun ikke har fått noe erstatning eller form for hjelp fra busselskapet etter ulykken.

Får ikke gifte seg på nytt
I Nepal kan ikke en kvinne som blir forlatt av ektemannen gifte seg på nytt. Det kan imidlertid mannen. Krishna har hørt rykter om at eksmannen er gift på nytt og at han har tre barn med sin nye kone, men hun er ikke helt sikker. Barna han har med Krishna har han ingen kontakt med.

Krishna vokste opp i den vestre delen av Nepal, i nærheten av Pokara. Det var der ulykken skjedde. Nå leier hun et rom i Katmandu sammen med eldstemann på 14 år, mens den yngste bor på et privatdrevet guttehjem der han også får utdanning.

Kiosksalg ble redningen
Hun savner å være sammen med gutten sin, men er glad for at han kan få en god utdanning. Selv vokste hun opp i en fattig familie, og fikk aldri muligheten til å gå på skole. Krishna forteller at hun verken kan lese eller skrive. Den kunnskapen trenger hun heldigvis ikke for å drive en liten kiosk i en park midt i Katmandu. Det er her jeg treffer henne en onsdag formiddag i mars. Parken er statlig drevet og det ligger en rekke små kafeer drevet av ulike interessegrupper i den. Til tross for forfall og søppel som flyter rundt er den et populært møtested for kjærestepar.

Krishna Nepali i kioske hun driver i en park i Katmandu.

Krishna Nepal i den vesle kioske hun driver, og som forsørger henne og den eldste sønnen.

I den vesle kiosken på hjul selger Krishna vann, snaks, nudler og sigaretter. Det tjener hun 10 – 12 000 nepalske rupi (ca. 700 norske kroner) i måneden på, og det er nok til husleie og mat til seg selv og sønnen som bor hjemme. Hver måned må hun betale 1000 rupi i kioskleie til myndighetene som driver parken.

Orket ikke mer
En ulykke kan få ekstra fatale konsekvenser for en kvinne i Nepal. De blir ofte utestengt fra hele familien. Det skjedde også med Krishna. Hun fikk ingen støtte fra foreldrene. I stedet behandlet de henne som luft.

- Jeg pleide å bo i nærheten av foreldrene mine og der jeg vokste opp. Men etter ulykken ble de mer negative til meg. Brødrene mine var greie nok, men deres koner var ikke særlig hyggelige. Til slutt orket jeg ikke være der mer, og bestemte meg for å ta med barna til hovedstaden for å finne meg arbeid der, sier Krishna.

Det var en bekjent som fulgte henne til Katmandu. Der kom hun i kontakt med en organisasjon som skaffet henne tilgang til kiosken og plass til yngstesønnen på et guttehjem. Der får han mat og utdanning, og Krishna forteller at han trives godt med det. Faren har verken hun eller guttene kontakt med. Den minste gutten ser hun kun en gang i måneden. Da reiser hun og henter han, og så bor han hos henne over helgen.

Må betale for ny protese selv
Etter ulykken fikk ikke Krishna noen form for erstatning som kunne hjelpe henne å Krishna Krishna Nepali viser fram protesen hun bruker.Nepali bruker protese på venstre bein.dekke kostnadene til medisinsk behandling. Hun måtte amputere det ene beinet, og den første protesen fikk hun gratis. Men når denne skal skiftes ut, noe den burde ha blitt for flere år siden, må hun betale alt selv. En ny protese koster mellom 30 – 40 000 rupi, mens en av god kvalitet koster over 100 000 rupi (ca. 6500 norske kroner). Protesene bør helst skiftes ut hvert tredje år.

- Jeg bruker fortsatt protesen jeg fikk utdelt på sykehuset etter ulykken. Nå begynner den å bli vond å bruke og det er på tide å bytte den ut, sier hun.

Den eldste gutten til Krishna går i 7. klasse på en offentlig skole. Han hjelper moren med å kjøpe mat, hente vann og passer kiosken når moren ikke kan være der. Kiosken er åpen fra klokka ti på formiddagen til seks på ettermiddagen hver dag.

- Jeg har aldri fri, men jeg trives godt og har det mye bedre her enn på gamle trakter, sier hun.

I Storbyen merker hun lite til dårlige holdninger. Vennene hun har i Katmandu har hun truffet gjennom en organisasjon av funksjonshemmede. Mange har de samme utfordringene som Krishna. Det eneste som skiller henne fra dem er at de fortsatt er gift.

- Nå som jeg ikke har en ektemann lenger, og heller ikke kan bli gift på ny, er min største bekymring hvordan jeg skal klare meg når jeg blir gammel og ikke kan jobbe mer. Jeg håper at mine to gutter vil ta vare på meg, avslutter Krishna.