Gå til hovedinnhold på siden Gå til hovedmeny

Forside / Aktuelt

Dette sier partiene: Alliansen - Tove Fagerli

Vi lever i en tid hvor det meste i samfunnet har sin verdi i form av kroner og øre, inkludert menneskers bidrag til samfunnet. 

En konsekvens av denne tankegangen er at "alle" mennesker skal ha en god utdannelse, for å få en god jobb med høy inntektfor igjen å bli gode bidragsytere til staten - først og fremst i form av skatteytelser. Satt på spissen har hvert menneske fått sin samfunnsmessige verdi definert ved sitt økonomiske bidrag til samfunnet.

I forbindelse med arbeid ved Mor Teresas hjem i Calcutta opplevde jeg mennesker i ekstreme situasjoner, som aldri hadde bidratt til samfunnet - verken i form av kunnskap, arbeidsinnsats eller skatt. De falt altså helt utenfor vår samfunnsmessige vellykkethets- og bidragsmodell. Et etisk spørsmål tvang seg da fram: Hva med deres menneske-verdi i samfunnet? Var disse menneskene mindre verdt enn friske, aktive bidragsytere? Det sto etter hvert tindrende klart for meg at alle mennesker har sin store verdi kun ved at de er født, at alle har sitt gudegitte menneskeverd, og at alle har rett til sin egen spesielle, respekterte plass i verden - selv om de faller utenom våre konvensjonelle bidragsmodeller.

Tilbake til spørsmålet om inkludering i skolen: Er vi kommet dithen i vårt effektive, rasjonelle, norske samfunn at vi innenfor dets økonomiske rammer setter likhetstegn mellom bidragsevne og menneskeverd(i)? Og at vi, for å dekke over denne eventuelle etiske bristen i våre holdninger, forsøker å presse flest mulig funksjonshemmede elever gjennom det vanlige skolesystemet i et forsøk på å gjøre alle like - dvs. like "verdifulle" - også der hvor lærings- og arbeidsevne knapt foreligger eller er sterkt redusert?

Tanken om at alle skal få delta i det faglige og sosiale miljøet i den vanlige skolen er nobel, men også her er det lett å snuble i vår egen oppkonstruerte idealisme om likhetstanker. 

De faglige kravene i skolen kan være store, noe de fleste vanlige elver er kjent med. Dersom en funksjonshemming fører til nedsatt læringsevne i forhold til de normale utviklings- og resultatnormene, vil hverdagen bli vanskelig og unødig belastende. Spørsmålet er da hvilken hensikt det egentlig tjener å påtvinge funksjonshemmede barn den ekstra påkjenningen det er å alltid komme til kort sammenlignet med de andre elevene - alltid være de faglig svake innenfor systemet? Resultatet kan lett bli en ond sirkel hvor stadige negative faglige opplevelser fører til en tapermentalitet.

Den samme taperfølelsen kan også komme til å prege det sosiale samværet med medelever. Et barn med nedsatt selvtillit og selvfølelse vil neppe ha et positivt utbytte av det sosiale miljøet i en klasse, og igjen kan et velment forsøk på inkludering slå negativt tilbake og føre til sosial isolasjon. I et vanlig klassemiljø er det som regel lite rom for ulikheter og særegenheter blant elevene. En funksjonshemmet elev risikerer dermed å få en konstant opplevelse av at "jeg er annerledes - jeg holder ikke mål." Når skolen så forsøker, i beste mening, å løse denne sosiale utfordringen ved å tildele den funksjonshemmede eleven "venner", oppstår det en kunstig situasjon som ikke er godt for noen. Det blir ikke noe ekte felllesskap med venner under slike forhold.

Konklusjonen blir da, etter min mening, ikke hvordan man skal inkludere funksjonshemmede elever i den vanlige skolen, men om man skal inkludere - og, i så fall, hvem? Hvilke typer funksjonshemmede barn kan inkluderes i skolen, og med hvilken rimelig grad av sikkerhet kan man skape en verdig og positiv opplevelse for de funksjonshemmede elevene?